Om å følge en drøm – eller skrive en bok

Shakespeare & Company

Da jeg var liten, ville jeg bli indianer. På videregående ønsket jeg meg fri utfoldelse. Da jeg var ferdig i norsk skole, lengtet jeg etter å bli klok. Da jeg følte meg klok nok, ville jeg merkelig nok bli lærer. Men som lærer lengtet jeg alltid videre. Dypere ned i materien, i fagsamtalene, pedagogikk som ga mening og i ordet. Nå har jeg satt meg fore at jeg vil skrive en bok. De kaller meg en drømmer, og ber meg bli ved min lest. Aldri, sier jeg. Jeg har tro på å følge en drøm. Det har jeg undervist unge i i over 20 år.

Jeg har ikke riktig bestemt meg for om boka skal handle om pedagogikk, eller bare om å reise. I tilfelle måtte det bli om Paris eller Solum. Der henger mitt hjerte risset inn i tre og stein. Langt inni Solum i et lite avgrenset stykke av skauen, ser jeg for meg ei lita rød hytte som står til nedfalls, og ikke riktig kan gjøre krav på å være rød lenger. Jeg tråkker over et bløtt felt fylt av kvist av gran der ei gammel tømmerkoie en gang lå og rommet slitne jegere som drømte seg bort til en bedre framtid. Jeg ser for meg at en og annen rømling har klart unnslippe tyskerne fra fengselet på Gimsøy og raskt kommet inn i hytta for å varme hendene. Jeg husker Jon Hella fortalte om sin flukt fra Gimsøy, mens vi spiste niste rundt bålet ved Heggmyr. Det vil jeg fortelle om. Historien om russeren som onkel fant død under den store steinen, eller hans ulovlige orrhaneleik over myra i vårsøg, hvis det heter – eller i hvert fall i vårluft.

Landskapet i Solum forteller ikke bare om vår, myrull og yrende fugleliv, men om tunge og lange liv, om matauk og menneskers lengsel. På trebenker på Dolva skole satt unge mennesker og lengtet etter en framtid. Ikke lenge, naturligvis. Med kun 5-årig obligatorisk skole med undervisning på kun 3 dager i uka, kan faren min skilte med hele 3,5 års skolegang før han dro på sjøen som 13-åring. Mon tro hva han hadde kunne ha blitt hadde han fått anledning til å gå videre med mattekunnskapene sine.

Fortsatt drømmer de fleste om en framtid. Noen setter seg geskjeftige mål allerede i ung alder, andre drømmer seg bare bort – eller ut! Så har du alle dem som ikke blir stimulert til å drømme, som ikke tror at det har noen hensikt å følge drømmen. Ungdom som kveles i lekser på kvelden, som leser til prøve, men aldri får god nok karakter. Ungdom som har det leit hjemme, og som ikke møter tanken som sier at alt er mulig. Unge mennesker som daglig blir minnet om hva normalitet er og som føler seg annerledes.

Kanskje kunne jeg skrive om en drømmeskole som utvikler det som er bra hos den enkelte? En kunnskapsoase har man tilgang til all læring. Ledere og lærere ivrer etter å gå i front for en pedagogisk revolusjon, der både de sosiokulturelle og praktiske ferdighetene, personlighet og det intellektuelle får like mye oppmerksomhet. En varm skole fylt med kreativitet, kunnskap, mangfold og mestring fra topp til bunn, hvis det i det hele tatt er nødvendig med en slik skala.

Drøm søte drømmer, sier du. Det er nettopp det jeg sier jeg gjør. Jeg drømmer fordi jeg vet at det nytter. Nei, sier min venninne pragmatikeren – gjør noe i stedet. – Selvsagt. Men ikke glem å plante drømmen. Den kan redde liv.

Men kanskje burde jeg holde meg til Paris. Europas vugge. Her ble den korrupte adelen avskaffet før loven om likhet ble implementert. Lenge før hadde romerne tilført vinranker og kunnskap om veibygging og dannelse gjennom sine erobringer, mens de lauget seg i badeanlegget ved det som i dag omtales som Cluny. Kvinner som Eleanore av Aquitaine, Heloise og Louis Labé tilførte byen kultur og dannelse, og viste en gang for alle at kvinner ikke har noen grunn til å sette sitt lys under en skjeppe. Modige kvinner og store tenkere definerte den staten jeg ser på som ideell, kvinner og menn våget å drømme om noe som var større enn rammene tillot dem. De visste at kunnskap må ha en kjerneplass i et velfungerende samfunn, jeg er dem evig takknemlig.

Heller ikke i dag slår jeg meg ikke til ro med at alt bare er og sleper framover, vi må ta noen valg å forme framtida. Jeg har tro på oppmuntre flere til å følge sine drømmer.. Jeg har tro på stå imot når rykter og snakk slår imot oss med stor kraft fra veggene Men fy så vanskelig det er når en omringes av snakk som aldri tas tak i.. Jeg drømmer om å skrive en bok. Jeg er ikke den første oldisen som debuterer langt ut i mine førtier, se på Cora Sandel? Skeptisk? Ikke vær det, skriv heller din egen bok og sørg for å plassere bra folk i alle kapitlene. Du har min fulle og hele støtte.



Kategorier:Paris 5, Skriverier, Solum, Uncategorized

2 svar

  1. Å følge sine drømmer, er ikke så enkelt som det av og til ser ut som. Det gir ikke alltid mat på bordet og klær på kroppen, det har mange kunstnere erfart. På den annen side: Skal vi bare trakte etter det enkle og motstandsløse?

    Liker

  2. Hei! Nei, Hild – vi skal ikke det, men ikke alle har råd til vurdere det en gang, heller ikke jeg. En skulle være pengesterk og kunstner, men hva hadde man så skapt?

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: