Vinteren har tatt grep om hverdagen, heretter må vi søke inn for å kjenne varme. Pæretreet, som foret hundrevis av trost i et eneste stort ettermiddagskor, står igjen alene. Fuglene har gitt seg i vei i flokk. Det er godt å fly i flokk, det vet en ikke før en har kommet litt på avveie. Samtidig er det viktig å gi blaffen i flokken og våge å tenke selv.
De virkelig store tingene i livet kan virke ganske så ubetydelige. En helt grei mandag, tirsdag, onsdag, torsdag eller fredag med rutiner, vekkerklokke og morgentretthet er bra dager. Alle de friske dagene der vi lengter etter fri, kan vi en dag komme til å savne. Den første kaffekoppen, morgenkaos i trafikken eller sykkelturen til jobben i øs pøsende regnvær. En hyggelig SMS eller mail – et postkort! – snodigheter rundt familiebordet eller en klem av en god venn.
En venn er et lite stykke herlighet. Også en venn som har kommet på avveie. Det ligger noe intimt og inderlig i å dele historie i en egen språkdrakt med venner. Drikke kaffe og spise med, alle ferieturene, se ungene vokse seg til og bli store. Å dele opplevelser med venner gir oss en egen trygghet, og det kan føles himla vondt ved løsrivelse dersom flokken flyr en annen vei, eller hvis en våkner opp en dag og får vite at en av de aller beste er borte.
Ei jente jeg kjente opplevde en total brist i vennskapsgjeng allerede mens hun gikk på skolen. Fra å være ei livlig jente med mange venner, gikk hun gjennom en periode i livet som gjorde at mange synes hun ble vanskeligere å være glad i. For oss som så henne, var det en forferdelig prosess å følge. Fra å være ei stolt ungjente forankret i en kultur, mistet hun alle en dag og stod igjen alene. Det eneste stedet hun ble sett var hjemme, det var dessverre ikke nok. En kan la seg forundre over hvor ubetenksomme vi mennesker kan være.
Etter hvert som jeg blir eldre, kjenner jeg hvor viktig det er å ta vare på de genuine menneskene. De som har egenart, og som liker meg på mitt mest korka. Menneskene som smiler selv om de ikke har noen åpenbar grunn til det, kollegene som sier hyggelige ting til tross for at du stimer gjennom gangen oppslukt av dine nødvendigheter. En skjønn, gammel gubbe på en benk som nennsomt tar seg tid til å forklare veien til et heller distre kvinnemenneske som igjen har kjørt seg bort, eller en hyggelig butikkarbeider som ser forbi sin daglige rutine og spør om hun kan hjelpe? Disse menneskene er de beste jeg vet. Klatrerne som jager gjennom livet etter status, ting og oppmerksomhet derimot kan jeg klare meg fint uten, også de må bidra til mangfoldet for å skinne.
I idrett heter det seg at du må ta en sjanse for å komme videre i spillet. Slik er det også i livet, for ikke å snakke om i kjærligheten. Jeg husker en gang jeg tok en sjanse med en jeg var opp over ørene forelsket i. I min naive skråsikkerhet var jeg helt sikker på at følelsene var gjengjeldt, og inviterte meg selv med ham på café, freidig nok. Det var stjerneklart, iskaldt og en ganske så romantisk rusletur på vei til Den gode nabo. Jeg la ikke merke til noe unormalt og var i skyene når sant skal sies, helt til jeg så en veksling i øynene hans da ei jente passerte cafévinduet: kjæresten. Jeg døde litt den dagen, som katt hadde jeg sittet igjen med i underkant av 1,5 liv, men som menneske rister tiden heldigvis gradvis bort det flaue og vonde. Det verste hadde vært og ikke prøvd den gangen, kanskje hadde jeg fortsatt levd i den villfarelsen at nettopp han var den store kjærligheten.
Ga jeg nok, gjorde jeg nok, tok jeg sjansen mens den var der? spør jeg meg selv. Hva med deg, stod du imot presset fra dine samtidige, eller lukket du øynene og gikk videre med deg og ditt? Vår fremtid er avhengig av folk som våger å ta egne, kritiske avgjørelser og evner å tenke utenfor boksen. Det krever mot, og det krever at ethvert menneske strekker seg for å se flere enn sine egne meningsfeller. Nekt å være konform, vær inkluderende, tør å gå din egen vei, gjentar jeg for meg selv. Våg å vise kjærlighet, behold drømmen, eller plant et tre kunne jeg også ha sagt. Det kan være lurt å dyrke det vi ønsker skal slå rot.
Kategorier:Uncategorized
Nina Bell 
Så sant som det er sagt, Nina. Gode ord i ulvetider.
LikerLiker
Takk, Hild!
LikerLiker