Åpningen av Ibsenfestivalen på Nationaltheateret med frankofile venner.
I den grad det er mulig å fortrenge en årstid, sørger lønna på utsiden av vinduet for å minne meg om at høsten for alvor har tatt grep om hverdagen. Bladene faller. Pæretreet holder seg i vigør og forer hundrevis av trost i et eneste stort ettermiddagskor, før de i samlet flokk gir seg i vei videre før kveldståka legger seg duvende over landskapet. Det er godt å fly i flokk, det vet en ikke før en har kommet på avveie. Samtidig er det viktig å gi litt faen i flokkene og tenke selv, det er strengt tatt nødvendig skal en komme videre.
En skal ikke kimse av de små ting, det er nettopp disse som utgjør hverdagen. Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og litt fredag. Rutinene, vekkerklokka, kaffen og morgentretthet. De gode dagene der en lengter etter helga, de gode dagene en en gang vil komme til å savne. Den første kaffekoppen rundt frokostbordet, sykkelturen til jobben i øs pøsende regnvær. En hyggelig sms eller mail, snodigheter rundt familiebordet eller en klem.
En venn er et lite stykke herlighet. Selv en god venn som har kommet litt på avveie er en venn, det er noe eget med det å ha delt et stykke felles historie i et eget språk. Det er en trygghet i å ha delt historie med et menneske, og himla vondt ved løsrivelse når flokken flyr en annen vei, eller at en våkner opp en dag og får vite at en av de aller beste er borte.
Ei jente jeg kjente opplevde en total brist i vennskapsgjeng allerede mens hun gikk på skolen. Fra å være ei livlig jente med noen få gode venner, gikk hun gjennom en periode i livet som gjorde at hun ble vanskeligere å være glad i. For oss som så henne, var det en forferdelig prosess å følge. Fra å være ei stolt ungjente forankret i sin kultur, ble hun alene i verden. I klassen ville ingen gjøre gruppearbeid sammen med henne, på bussen, så alle ut av vinduet da hun kom inn. Det eneste stedet hun ble sett var i hjemmet, det var dessverre ikke nok. Tenk om noen hadde sagt noe, tenk om flere hadde smilt litt ut av sine egne liv. Det kan redde liv å se noen.
Etter hvert som jeg blir eldre, blir jeg stadig klar over hvor viktig det er å ta vare på de originale og genuine menneskene. De som smiler selv om de er slitne, kollegene som alltid er på tilbudsfronten og sier hyggelige ting til tross for at du stimer gjennom gangen oppslukt av dine egne nødvendigheter. En hyggelig lærer som alltid smiler, kundekontakten som tar godt i mot deg. En gammel gubbe på en benk som nennsomt tar seg tid til å forklare veien til et heller distre kvinnemenneske som igjen har kjørt seg bort. En hyggelig butikkarbeider som ser forbi sin daglige rutine og spør om hun kan hjelpe. Disse menneskene er de beste jeg vet. La oss ta vare på dem, si at vi setter pris på dem og lære å bli rausere av dem. De andre klatrerne som jager gjennom livet etter status, ting og oppmerksomhet kan jeg i grunn klare meg fint uten. Flinkest i klassen-mennesket, som innordner seg ethvert regime, tilfører ikke nok i seg selv, også han må bidra til mangfoldet for å skinne.
I idrett heter det seg at du må ta en sjanse for å komme videre i spillet. Slik er det også i livet, for ikke å snakke om i kjærligheten. Jeg husker en gang jeg tok en sjanse med en jeg var opp over ørene forelsket i. Jeg var helt sikker på at følelsene var gjengjeldt, og inviterte meg selv med ham på café, freidig nok. Det var stjerneklart, iskaldt og en ganske så romantisk rusletur på vei til Den gode nabo, jeg la ikke merke til noe unormalt og var i himmelen når sant skal sies, helt til jeg så en veksling i øynene hans da ei jente passerte cafévinduet: Kjæresten. Jeg døde litt den dagen, som katt hadde jeg sittet igjen med i underkant av 1,5 liv, men som menneske ristet tiden det bort. Det verste hadde vært og ikke prøvd den gangen, kanskje hadde jeg fortsatt levd i den villfarelsen at nettopp det var den store kjærligheten.
Sa jeg nok, gjorde jeg nok – tok jeg sjansen mens den var der? Det er spørsmål som aldri kommer til å slippe. Torde du å ta til motmæle over urettferdigheten i partiet og på gata, eller skrittet du over og nikket slik de andre gjorde?
Det er med trær som med gode venner
Vår fremtid er avhengig av folk som våger å ta egne, kritiske avgjørelser og tenke selv. Nekt å være konform, vær inkluderende, nekt å gå samme veien som alle de andre. Våg å vise kjærlighet, behold drømmen og plant et tre. Den smale sti er bare smal, det finnes sideveier som har langt mer mangfold å by på. Et mangfold vi så sårt trenger. Jeg trenger. Med Falkeids ord:
DET ER LANGT MELLOM VENNER
Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
Og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
Langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
Kategorier:Livssyn
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar