Jeg har skrevet om vanen i dagens Varden. Litt moraliserende, mente broren min. Kanskje har han rett, litt moraliserende over det moderne mennesket og litt nostalgisk: Du kan lese teksten her: Den heter Vanens mangfoldighet: Teksten er ment aa filosofere litt paa essayistisk maate: En skal ikke kimse av de små ting i livet, det er nettopp disse som utgjør hverdagen. Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og litt fredag. Rutinene, vekkerklokka, kaffen og morgentretthet. De gode dagene der en lengter etter helga, de gode dagene en en gang vil komme til å savne. Den første kaffekoppen rundt frokostbordet, sykkelturen til jobben i øs pøsende regnvær. En hyggelig sms eller mail, snodigheter rundt familiebordet eller en klem av en god venn. Etter hvert som jeg blir eldre, blir jeg stadig klar over hvor viktig det er å ta vare på de originale og genuine menneskene. De som smiler selv om de er slitne, kollegene som alltid er på tilbudsfronten og sier hyggelige ting til tross for at du stimer gjennom gangen oppslukt av dine egne nødvendigheter. En hyggelig lærer som alltid smiler, kundekontakten som tar godt i mot deg. En gammel gubbe på en benk som nennsomt tar seg tid til å forklare veien til et heller distre kvinnemenneske som igjen har kjørt seg bort. En hyggelig butikkarbeider som ser forbi sin daglige rutine og spør om hun kan hjelpe. Disse menneskene er de beste jeg vet. De minner meg om de gode vanene i livet, patetisk nok; jeg liker vanemennesket som bidrar til mangfold gjennom å skinne. Les og gi gjerne kommentar.
Kategorier:Livssyn, Skriverier, Uncategorized
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar