Denne gangen skulle jeg skrive om ytringsfrihet, og bestemte meg for å skrive om Det frie ords tragedie i forbindelse med at Yahya Hassan var på besøk her i Skien. Du kan lese teksten med samme tittel her.
Jeg fikk diktsamlingen av Yahya Hassan til bursdagen min den 22. november fra min bror som bor i Danmark. Jeg tok den sorte paperbacken i øyensyn, og tenkte at den skal jeg lese. Men jeg gjorde det ikke før ca en uke seinere. Da leste jeg den til jeg nesten ikke fikk puste.
Allerede det første diktet gjør inntrykk, om en barndom så dominert av en autoritær far og en form for lydighet at det gjør vondt. Jenta som tisser på seg når farens kjepp renner over ryggen, broren som venter på tur. Det blir ikke bedre etter hvert som den unge gutten tar oppgjør med sin tradisjon og gir seg i kast med å lete etter sin forhud og ser på sitt kjønnsorgan som en amputasjon, eller når han skildrer i kvasse ordelag at han pisser på sin egen eller sin fars grav. Dette er vond lesing. På den ene siden tar han et kraftoppgjør med sin far, på den andre siden pisser han også på tradisjoner og religiøse autoriteter i dette tilfellet islam.
Jeg skriver i dette tilfelle, for det er hans liv vi snakker om. Hassan selv er helt klar på at han ikke driver noen form for islamkritikk, det er ikke det som er hans misjon, som han sier. Han går derimot ut mot all form for religiøs indoktrinering og blind autoritetstro. Ikke alle evner å lese nettopp det, derfor har han blitt anklaget for alt fra blasfemi til forræderi og er altså truet på livet.
Hva er det med det forbannede hykleri i samfunnet som lever så godt blant oss, lurer jeg? På den ene siden så trekkes mennesker til religion og med det til religiøse ledere. Disse lederne er bare mennesker som selv har tolket skriften, men som ikke gir uttrykk for det ved å gå ydmykt til verks i å formidle skriften. Det har irritert meg helt fra litteraturen i realismen som jeg kjenner godt, helt til i dag.
Allerede Ibsen advarte mot hykleren som setter samfunnsmoralen og fasaden høyere enn det ektefølte og sanne livet, ikke bare i de realistiske dramaene, og så i Brand møter vi presten som stiller de aller største krav til seg selv og sine omgivelser, noe som går dramatisk ut over hans mor, kone og barn. En som rir sine egne prinsipper, koste hva det koste vil. En kristen som er så altoppofrende for sin egen tro og sine prinsipper at han blir nokså grusom.
Jeg ser meg så lei på alle de begrensninger som finnes på ytringsfriheten der ute. Jeg mener selvsagt at vi ikke at vi bevisst skal gå ut å provosere hverandre med tegninger eller med provokasjoner, men når ordet først er ute, er det en belastning for vårt moderne samfunn at fundamentalister kan true folk i sin retning enten ved hjelp av utestengelse eller med andre trusler.
Takke meg til det frie ord og opplysning til folket, tenker jeg. Så får det heller gå på bekostning av å være populær og en folkets venn. Jeg tror vi må klare å rose hverandre for å være ærlige å ha kritikk av alt vi mener er uærlig og fordomsfullt i det åpne rom, og likevel klare å være venner. Det klarer jeg. Klarer du?
Kategorier:Livssyn, Skriverier
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar