Jeg har akkurat kommet hjem fra en sykkeltur i Sørøst-Asia, mer presist i Vietnam og Kambodsja. Fra Hanoi i det kommunistiske nord, til Saigon i sør, via en jungelsykling i Vietnams risbolle Mekongdeltaet, til Pnom Penh og nord til Siem Reap og mektige Angkor Wat. I den anledningen har jeg tenkt over hva fattigdom er, og hva det vil si å være rik.
Vi har pedalert oss gjennom risåkre, langs med elvemunninger, spist suppe og mango, og drukket varmt vann i plastflasker, mens varmen har snørt seg rundt halsen. Vi har syklet i langt dyrere tøy enn tusenvis av rustne sykler fra 60-tallet med smilende skolebarn på, eller voksnes for den saks skyld, med alskens remedier bundet på bagasjebrettet på vei til en ny arbeidsdag. Vi har feriert i folks hverdag, og har latt å bergta av titusener av “hello”, vink og smil langs veiene og en gjestfrihet som har sett forbi hvem vi er og hva vi kommer fra, mens de har loset oss ut til en elv med to stokker over for å la oss bruke toalettet, eller skåret opp en frukt til oss når varmen har vært for krevende.
I Vietnam bor det omlag 91 millioner registrerte mennesker på cirka samme grunnflate som det vi har i Norge. Det kan være langt flere for alle blir ikke registrert, hverken i familie eller som utlendinger som har søkt sammen med slektninger. Hver familie får kun lov til å få to barn hver, i håp om å få bukt med befolkningseksplosjonen. I alt bor det 272 mennesker per kvadratkilometer i Vietnam. Likevel er landet selvforsynt med mat: Ris, kaffe, nøtter, alt av frukt, kjøtt, fisk og grønnsaker produserer de og foredler selv.
Vi snakker om en nasjon som på 75 år har fått flere bomber over seg enn hele Europa under 2. verdenskrig, et land som har kjempet mot franskmenn og amerikanere og vunnet, et land som i disse årene også har vært underlagt Japan og som gjennom årtusener har hatt selveste Kina hengende over seg som en tung og mørk klo. Landet utfordres av fattigdom i nord, og klimautfordringene i de store byene er enorme. Likevel er det mye å glede seg over. De er selvforsynte på mat, har potensiale både innenfor gass og fornybar energi, økende satsing på IKT i sør, og har, tro det eller ei, en årlig økonomisk vekst på mellom 5 og 10 prosent! Sett ut fra både beliggenhet og historie, er det ganske så imponerende.
Vietnameserne er blant de aller mest kunnskapsrike, gjestfrie og arbeidsomme menneskene på jorda. Til tross for begrenset ytringsfrihet og brudd på menneskerettigheter, har de på under hundre år med enorme skader på sivilie, natur og samfunnsøkonomi, klart å snu utdanning, jordsmonn og samfunn til å et land i blomst. De aller fleste kan lese og skrive, utdanning er ansett som viktig, tradisjoner slik som respekt for sine forfedre og opphav holdes ved hevd, og folk flest kjenner sin historie. Amerikanere har de forlengst tilgitt, franskmenn også (om ikke alltid i like stor grad), fortsatt er det Kina som eventuelt er den største trusselen.
Veksten er ikke tilfelle i nabolandet Kambodsja som har vært i skvis mellom et sterkt Thailand, et militært Vietnam som reddet landet ut av Røde Khmers blodige klør, med Kina som en bakenforliggende skygge. Kambodsja er et fattig land, et land der analfabetisme er opp i 30-40 prosent, et land der svært mange unger er forlatt til seg selv eller på barnehjem. Kambodsja var på 60-tallet et selvforsynt monarki hvor frukt og grønt blomstret, og kunst og kultur gjorde naboer misunnelige til langt inn til beinet. Så kom det som blir betegnet som borgerkrig. Amerika så seg lei av at kambodjsanerene kalte seg nøytrale, avsatte konge og regjering og teppebombet nord og øst i håp om å finne vietnamesiske våpenlagre som Viet Cong lagret i landet i sin kamp om å forene Vietnam og befri sør-Vietnam fra amerikanerne. Colabokser og sigarettkartonger ble kamuflerte bomber som særlig barn kom over og fikk ødelagt seg for alltid på. Langs med kysten regnet det bomber i størrelse flere enn 4 Hiroshima-bomber, imens gjorde Røde Khmer seg klare for sine ugjerninger der de i løpet av fire år fra 1975 klarte å utrydde en fjerdedel av folket i sin drøm om å gjenobre Kambodsja og gjøre det stort og stolt. Etter årevis med elendighet karret landet seg til selvstendighet igjen på nittitallet, krokrygget, avmagret og gjennomkorrupt med tidligere Røde Khmer-personer i lederverv. Kongen ble hentet inn igjen, all makt og penger lå på toppene, og etter hvert hentet de sågar inn en konge som hadde viet hele livet sitt til klassisk dans i Tsjekkia og Paris, til å styre det skadeskutte landet.
Den dag i dag lider kambodsjaneren stille. De mangler fortsatt lærere og skoler, og er blant de mest sårbare land når det gjelder menneskehandel og barnerov. I tillegg er det alle minefeltene som stadig ikke har blitt ryddet for miner. Selv nå i vår fikk ei ung jente sprengt bort begge beina sine da hun lekte med ball på et jorde.
I en liten landsby langs nasjonalveien mot nord, kommer jeg i kontakt med ei jente på 13. Hun har på seg tykt tøy med skjerf og hansker. På hodet har hun en vidbremmet hatt, på brystet en tarantella. Hun selger nyoppskåret ananas i pose. Jeg er helt klart på at jeg ikke vil ha tarantellaen på meg, men kjøper en pose ananas og spør om jeg kan ta et bilde. Det kan jeg. Hun snakker flytende engelsk, og smiler til meg, mens hun forklarer hvilke insekter jeg kan få kjøpt og hva de koster for grammet. Jeg er mest interessert i henne. Hva heter hun, hva vil hun bli? Hun heter Raja. Hun vil bli engelsklærer når hun blir stor, og forteller at hun elsker å gå på skolen. I dag er mellom 30 og 40 prosent av kambodsjanere anafalbete, og lærermangelen er stor. Av landets 3000 lærere i 1975, sørget Pol Pot på å ta liv av de aller fleste – læreren var en som spredte kunnskap til folk, en trussel. Kunnskap er makt, det vet Raja, men vet alle de andre ungene som løper rundt og selger frukt det? Vet mødrene det, moren som sitter under bambustaket i skyggen og vugger sin 8. baby?
Reisen i Indokina er en påminnelse om hva vi mangler av vennlighet og gjestfrihet, men også en påminnelse om hvem og hva vi mennesker er. Mange av oss har alt, likevel har vi aldri nok. Pliktene går tilbake samtidig som kravene øker. Felles for kravene våre ser ut til å være en blanding av lovprisning og konstatering av vår norske rett til å ha det bedre enn folk i resten av verden.Hvorfor det? Kanskje går det opp for snart at vi må foreta et fokusskifte i årene som kommer. Jeg tror vi bør investere mer tid i hverandre, tid til å være sammen om de gode ting og til å bygge et samfunn sammen. For å få til det må vi reintrodusere respekt for tradisjoner, og for alle grupper i samfunnet – også for eldre. I tillegg må vi sørge for at alle føler at de gjør nytte for seg i samfunn, og ikke føler seg til overs – uavhengig av alder og kompetanse. Vi har kanskje penger, men jeg tror vi må fokusere mer på andre verdier fremover – rett og slett jobbe sammen om å bygge en stabil og felles framtid, helt uavhengig av hvilken politisk vind som farer over landet.
Kategorier:Livssyn, Reiselitteratur
Nina Bell 
En veldig god og viktig påminnelse!
LikerLiker
Tusen takk for den kommentaren, Kari! Blir ydmyk av å sykle rundt i materiell fattigdom med mye varme.
LikerLiker
En tankevekkende og innsiktsfull artikkel som fortsetter etter at den er lest. Takk skal du ha.
LikerLiker
Tusen takk for fin kommentar, Ragnar!
LikerLiker