Da er jeg endelig tilbake i ett av de vakreste landene jeg kjenner. Ikke bare er det en drøm å gå gatelangs rundt Hoan Kiem Lake, den store innsjøen i Hanoi, det er et møte med en sterk historie og mennesker som har stått mot kinesere, japanere, franskmenn og amerikanere de siste hundre årene – og vunnet. Ja, vunnet.
Det er ingen overraskelse at vietnameseren vinner. Allerede før vår tid, slo to søstre, de såkalte Trung-søstrene Trưng Trắc (徵側) and Trưng Nhị (徵貳) til og gjorede opprør mot den kinesiske okkupasjonen av Nord-Vietnam i 40-43 e.Kr. Heltinnene brukte tre år på å forvise kineserne ut av landet, om enn for en stakket stund. Så kom stormakten tilbake, selvsagt, og ikke før på 900-tallet klarte de å riste av seg Kina for noen hundre år, stadig med det mektige riket hengende over dem som en bør i bakken.
Hovedstaden Hanoi ble grunnlagt i 1010 da Ly Thai To, grunnleggeren av Ly-dynastiet, så en drage fly opp til været i området og kalte byen Thang Long: der dragen skyter i været, og fant ut at her måtte hovedstaden ligge. Det har den gjort mer eller mindre siden, selv om franskmenn og amerikanere gjorde sitt for å la den sødmefulle byen i sør inneha en hovedstads privilegier og er den største byen.
Vi har syklet, med Olivenreiser. Jeg er den norske reiselederen, og den vietnamesiske truppen ledes med fast og stø hand av Vic, som har vært Olivenreisers samarbeidspartner de siste årene. Gjennom dem loses vi i buss ut av byen til nordlige deler av Hanoi, blant annet har vi hørt vietnamesisk folkesang i Bac Ninh og blitt servert både risbrennevin, te og en rot som vietnamesere tygger på for å få seg en liten rus. Roten fører til at man får mørkere tenner, og mørke tenner anses som pent. Sorte, glinsende tenner, så jeg sist gang, han var en skikkelig kjekkas.
Vietnam har to store delta, et i sør og et i nord. I nord er det Rødeelven-deltaet som gir næring til både folk og fe og som skaper mat og arbeid til de aller fleste. Over 15000 kvadratkilometer med rismarker ligger ved sidene våre. Fra sykkelsetet ser vi kvinner med tradisjonelle bambushatter som står krokrygget nede i vannet for å plante, for å gjødsle eller for å sjekke risen. Foreløpig er det ingen blomster på dem. Om en måned vil frøene bli gule og vakre, før små, hvite blomster vil titte frem. Nå er det eneste som titter frem gravstøtter.
Tradisjonelt blir vietnameseren i nord begravet to ganger. Første gangen blir han lagt i jord gjennom en seremoni. Der blir han i tre år til han graves opp igjen. Benene vaskes i sprit, og legges i en liten keramikk-kiste som er dekorert og utskåren. Benene blir forøvrig også vasket i risbrennevin, og det er sønnens ansvar at dette foregår på en verdig måte. Deretter blir han, altså kroppen, begravd igjen. Her har det vært vanlig å begrave liket på egen rismark for at den avdøde skal få komme hjem. Derimot forsøker myndighetene å sette en stopper for denne skikken nå, og det er av avgjørende betydning for veien videre i Vietnam at flere begynner å kremere sine døde. Med over 92 millioner innbyggere, kan det om 35 år være hele 20 millioner som skal begraves, det er det ikke plass til.
En ting til som jeg kan nevne i den anledning er fødselskontroll. Det er ikke lov å få flere enn to barn. Noen får likevel flere, og da må de gjemme unna ungene – derfor vil de heller ikke bli regnet med når innbyggere telles. Fødsler må foregå på sykehus, det er også et problem dersom du får mer enn to barn.
Vic fortalte at særlig statsansatte sliter med dette. En venn av han har to døtre og ønsker seg mer enn alt på jord en sønn. Han får ikke lov. Han vet også konsekvensen: Han vil bli straffet med mindre lønn, mindre mulighet til å kunne stige i gradene og andre privilegier vil bli inndratt. Det er derfor viktig at han sparer i noen år for å kunne ta seg råd til straffen.
Lønn? En statsansatt lærer tjener ca 400 dollar per måned. En på rismarkene ca 200 dollar. Alle ansatte har fri lørdag ettermiddag og hele søndag, og hele landet har to ukers ferie. Vel, det var noen tanker omkring dette deilig landet så fullt av uskrevne regler og vennlighet. Så kommer jeg tilbake når jeg får tid.
Barbershop i Hanoi ute på gata.
Blomsterdekorasjon på restaurant i Hanoi
Bitter nut, en bitter nøtt som mange (ofte kvinner) tygger på for å ruse seg. Resultatet er rød munn, og gradvis mørkere tenner.
Quan họ-synging er vietnamesisk folkemusikk som kjennetegnes ved at den veksler mellom en kvinne og en mann som synger vers til hverandre og svarer på hverandres sang. Tema som går igjen er ung kjærlighet. Quan ho er en del av den vietnamesiske kulturarven vernet av UNESCO siden 2009.
Forurensningen ligger som en tåke over de vakre risåkrene i Rødeelve-deltaet. Det er utstyrtelig vakkert
Det fantastiske landskapet i Van Long-reservatet.
Vår alles kjære Quan, som jeg kalte Juan Carlos, synger kjærlighetssanger for oss. Han mener at det aller viktigste er at du starter dagen med å synge en sang. Bare da vil alt av gruff forlate deg og du kan glede deg til det fulle over en ny dag!
Kategorier:Livssyn, Reiselitteratur
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar