Dagens kommentar i Varden heter Stillheten, du finner den her. Teksten handler om stillheten rundt det at noen dør. Både før og etter. Tanken kom jeg på da en nabo døde forleden. Et ensomt menneske gikk bort på et tidspunkt vi ikke helt sikkert vet, og hele oppgangen synes det var både trist og leit at vi ikke hadde merket noe før mandagen kom. Med bakgrunn i hendelsen ble jeg sittende å undre over dette med døden, og dro videre i tanken omkring det å snakke om døden. Jeg synes det er vanskelig å snakke om døden, å be noen uttrykke hva de ønsker ved egen død, eller å uttrykke sorg og omsorg for dem som har lidd tap vi ikke kan forestille oss. Jeg tror ikke jeg er alene.
I teksten har jeg også flettet inn en begravelse jeg har vært i og som jeg aldri glemmer. Av hensyn til omgivelsene forsøker jeg å anonymisere vedkommende, det er aldri like lettlest, men dog.
Når det kom
mer på tradisjonene omkring terminalpleie og død, har jeg spurt meg for og lest meg opp. De gir seg ikke ut for å dekke det totale bildet, bare et lite glimt som gir støtte til at døden hanskes på forskjellige måter, og at det kreves kompetanse og innsikt for å møte den enkeltes ønsker med verdighet.
Til slutt ønsket jeg å få plass til et dikt, men det får jeg ikke i Vardens spalte. Derfor kommer det her. Det er et prosadikt av Arild Nyquist som jeg liker så godt, der frykt og tomme ord er utelatt. Det går slik:
Kjære død Arild Nyquist
-Ta meg varsomt når du kommer, plukk meg som en liten blomst. Lei meg ut av døren, utover markene og ned til den dype, mørke hulen din. Sett meg i en av krukkene der nede, på en av de lange hyllene, gjerne ved siden av mor og far og de gamle vennene mine, som også har forlatt husene sine nå, og skoene og frakkene og kaffekoppene – og søkt bolig nede i dypet hos deg. Vær snill: gi meg en aldri så liten rørkikkert slik at jeg kan kikke opp på verden med den av og til – jeg vil så gjerne se om det er fart på kålen og om fuglene fremdeles kan fly.
Ta meg vakkert, Død – pust mildt på øynene mine, smil det lange, skakke smilet ditt. Jeg følger deg ut i mørket, ut i nattens siste måneskinn – forbi kålen og robåten nede på vika. Jeg vil gjerne stanse et lite øyeblikk og kanskje si: der nede ligger robåten min, Død. Den har jeg rodd mye i, og så har jeg fisket mange fisk. Godt, Arild, sier Død. Nå skal du ikke ro mer. Nå skal fiskene få fred for dine kroker. Men du har kanskje en robåt der nede, Død? vil jeg si. Tja, sier Død og smiler det lange, skakke smilet sitt.
Ta meg mykt, Død – løft meg som en liten fugl noen løfter fra sitt myke rede. La meg få si adjø til tøflene før jeg går, til skrivemaskinen og paraplyen i stativet, til sykkelen utenfor og sauene som sover i gresset. Du kommer kanskje fredag(en fredag passer bra) – jeg hører skrittene dine tasse utenfor, og klokken som tikker ut sine siste harde slag. Du står der ute, høy og mørk – mens smilet ditt stadig er det samme: mykt og hemmelig skakt. Så bøyer du deg verdig og sier: Din tid er forbi, Arild. Denne vei.
Så går vi sammen ut i mørket, ut i den kalde desembernatten mens nordlyset trekker blekhvite lakenstrimler over himmelen og et noe fortumlet liv er forbi …
Fra Kollvikabrev (1978)
Varden
apr 11 2014
Kategorier:Livssyn, Reiselitteratur
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar