Det som forundrer meg i dag, er at en sak jeg kjempet for i 90-årene, blusser opp igjen og får nytt liv. Vi diskuterte kvinnelige prester, kvinnelige og homofile prester, folk som hadde blitt frosset ut av familie, venner eller småsamfunn, unge mennesker som gikk hen og tok sitt liv fordi de ikke så noe håp i å kunne leve sant. Dokumentaren om Bjørn Erik «BE – skitne, syndige meg», gjorde uslettelig inntrykk.
Men så karret vi oss videre i vår tids historie. Vi ble både klokere og fikk andre fiender å forholde oss til, derfor forundrer det meg å støte på homofobi i mitt daglige liv. Derfor forundrer det meg at ikke enda flere viser forakt for det som foregår i Russland (og i så mange andre land både i vest og i sør). Jeg lurer på om vi går baklengs fremover i vår egen fremtid?
Når vi leser historie om epoker, får vi ikke med oss svigningene i noen ti-år i like stor grad som vi gjør i vår egen samtid. Vi ser de store linjene, vi kaller tiden ved navn og skjelner ikke årene, fra ukene og dagene. Jeg lurer på hva slags benevnelse vår historie vil få. Opplysningstida, er brukt opp – den kan ikke bli vår. Vil vi huskes for at vi gikk på anke med saker protesterte mot i de siste ti-årene av det 19. århundret, eller vil vi huskes for mangfoldet, kunsten, det individuelle motet og alle rosene? Vi har i hvert fall noe å strekke oss etter. Det håper jeg vi gjør. Teksten ligger her, god fornøyelse – og for all del, kom gjerne med en liten kommentar.
Kategorier:Livssyn, Skriverier
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar