Jeg har skrevet en kronikk i Varden i dag om det å være aleneboende: Til bords alene. Jeg må kunne innrømme såpass at det koster litt å se denne på trykk, men jeg håper det er verdt det og føler meg lettet over at jeg turde ta kontakt med avisa og sende den. I tillegg er jeg glad for at de verdsatte teksten og sendte den på trykk før året er omme.
Jeg har forsøkt å formidle en virkelighet i en stram, men personlig tone satt i sammenheng både med tid og en kronikk fra Aftenposten. Den handler om det å være aleneboende/enslig og tar utgangspunkt i en kommentar i Aftenposten 13. desember, høytid og det nye året. Jeg kunne ha skrevet og skrevet for å skildre mer av egen eller andres historie som jeg kjenner godt, for virkelig å ha utdypet temaet, men det er strengt tatt ikke nødvendig.
I første rekke ønsket jeg å avmystifisere det å bo alene, og kanskje stikke litt i siden til dem som synes de har lov til å gå oss etter sømmene og med det, uten å vite det, setter oss i en kinkig situasjon. Jeg vil ut av denne «kinkigheten», og ikke la meg definere av hvordan andre lever sitt liv. Felles for oss er at vi skal alle samme vei, så får vi prøve å gjøre det beste ut av den, synes du ikke? Håper du liker teksten, eller i verste fall at den får deg til å tenke – til å undre – kanskje bifalle eller riste på hodet? Alle reaksjoner mottas med takk. Godt nytt år!
Kategorier:Livssyn, Skriverier
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar