Det kan være ensomt å vokse opp i grisgrendte strøk, det vet jeg fra egen oppvekst. Det var ikke nok mennesker på den lille stubben med fire gatestolper vi kalte gate. I gata bodde Otto, og mange damer som hadde fru som tittel foran etternavn. Til og med mormor het fru Rui. Otto og vennene hans hadde ingen tittel foran, de var liksom slike fornavnsmennesker.
Jeg hadde forbud mot å leke med dem som var på besøk hos Otto, der var der nemlig alltid liv. Der satt sjefen selv og alle vennene og drakk med Guri Gropa og alle typene hennes. Jeg likte best den morsomme Hardy trollmann, som kunne stikke en nål gjennom hånda si uten å merke det, og stadig gjorde det på oppfordring når vi nødet han. Vi fikk ikke en gang lov til å kikke inn vinduet, men det gjorde vi selvsagt. Noe måtte vi jo ta oss til. Og innimellom titting, paradishopping, lyktestolpetelling og jakten på noe med mening, satt mormor og ventet med mat.
Mormor Maggi Anette Aanesen ble født i 1913 og døde i 1995, da hadde hun i flere år vært helt forvirra og fremmed for både seg selv og andre. På et lite rom på Telemark sentralsykehus trakk hun sine siste åndedrag. Det surkla og peip i brystet, men hun holdt blikket mitt, mens jeg nynna sanger og hvisket godord, kjente jeg at hendene hennes ble stadig kaldere da hun forlot meg. Så ble hun borte; min aller største fan. Mormor levde et enkelt liv, og likte seg godt i den brune stolen i huset sitt på Geiteryggen – det gjorde i grunn jeg også. Jeg skal ikke fortelle noe mer om henne akkurat nå, enn at hun var et godt menneske for meg – særlig etter morfar plutselig gikk hen og døde i 1979.
Vi lo eller satt stille, hun spurte aldri hvordan jeg hadde det, men var likefullt proppfull av kjærlighet. Vi spilte kort, gjettet kryssord, lo og spiste sammen: blomkålsuppe, fiskesuppe eller kjøttkaker gikk ned under samtalene ved det lille respatex-bordet med vindusplass. På gode dager ventet en trekanta sjokoladepudding i kjøleskapet, men oftest hadde hun bare fruktgrøt fra hagen eller polentapudding med rød saus.
Men innimellom må vi må erfare noe nytt, vi mennesker, og for meg fikk jeg tilfredsstilt mine drømmerier hos naboen til mormor, en dame med blågrått hår som forbarmet seg over både meg og alle kattene i gata. Hos fru Bømark var det annerledes enn hos mormor. Hun hadde glitrende finstue jeg bare så vidt fikk se inn i, hun hadde rouge i kinnene og hun var like jålete som mora mi. Jeg kan huske at jeg kikket på det blåhvite, bølgete håret hennes og synes hun var fantastisk vakker, så flott var hun at noen ganger ble jeg sittende stille å betrakte henne, helt til hun ble drittlei av meg og ba meg om å gå.
Jeg var hos fru Bømark av to og en halv grunn. Det ene var for å høre eventyr, det andre var rødbrus. I tillegg så fylte hun min heller livlige fantasi med drømmer. Det hadde seg nemlig slik at denne damen som tidvis matet over 14 katter på trammen sin, kunne det ene eventyret etter det andre utenat og var en helt fantastisk forteller. Hun hentet alltid en bok og lot som hun leste i den, men jeg hørte fra gang til gang at hun lurte meg med nye ord og vendinger, ja, innimellom var de så annerledes at jeg grep inn og rettet på henne mens hun fortalte. Favorittene var eventyret om husmusa og bymusa, og det med de skumle eskene med de forskjellige fargene på, der hovedpersonen alltid valgte feil fordi hun var så grådig.
Mens hun fortalte satt jeg ved kjøkkenbordet på et badekar med en treplate over og med pute i ryggen. Jeg gikk rett inn på plass og satte meg, og hun fortalte meg at det hadde brukt å være hennes plass helt til mannens hennes døde. Nå orket hun ikke lenger å sitte der å se på det tomme setet, og hadde funnet ny plass på andre siden av bordet. Jeg forsøkte å kompensere for tapet. Stille og spent omringet av skog på alle sider dinglet jeg med beina. Det var den gangen i livet jeg kunne dingle, siden ble jeg så lang at dinglingen opphørte, men jeg glemte det aldri og savner det stadig. Ingenting er som å sitte stille å dingle med beina.
Fru Bømark var en del av min egen hemmelige hverdag. Når hun var ferdig å lese, reiste hun seg opp og gikk bort til et skap som hadde klikk-lyd. Der tok hun ut varm brus på en liten glassflaske, og sa at nå kunne jeg gå hjem til Maggi. Jeg måtte hilse, og så måtte jeg huske å komme tilbake med den tomme flasken og sette den på trappen hennes. Det gjorde jeg alltid. Noen ganger laget jeg hull i korken, mormor var ikke så flink til å hjelpe meg med kniven og det var vanskelig å slå ned i korken uten å skjære seg, men mormor hadde plaster og oftest gikk det godt.
Jeg hadde bare to venner i tillegg til fru Bømark som forledet meg inn i en eventyrlig verden jeg stadig trodde var ekte. Ei jente som også var en livlig forteller, og en gutt som flyttet og som jeg siden savnet. For å få oppmerksomhet av de voksne, fant jeg ut at det var viktig å være positiv og fortelle store historier. Jeg lekte med ord, og til tross for at jeg nok ikke er den mest objektive til å bedømme det, mener jeg selv at jeg den gangen hadde et uuttalt talent for både rim, rytme og fantasi som jeg brukte til å ta tilflukt i. Jeg fant opp historier som var så overbevisende at jeg den dag i dag kan huske trollet som spaserte henimot Lifjell fra jordene nedenfor Ulefossveien. Per dags dato er jeg ikke sikker på om det virkelig var oppdiktet alt det jeg så der jeg satt i kirsebærtreet med bestevenninnen og speidet utover den vakre dalen.
Hverdagene var så forferdelig stille i gata rett under flystripa, da flya begynte å lage lyd ble vi brått en del av verden. Et rim var ikke noe sælig, ålreit: Maggi Rui satt på fui i ei gammal mauertui! Dette måtte uttales på rim, altså: mau-er-tu-I. Sa vi det mange nok ganger, satte mormor Maggi rumpa i gir og kom hyttende etter oss ned skråningen slik at vi måtte bykse over gjerdet, og med ett ble det fart i en heller stillestående hverdag.
Det var stille, trygt og eventyrlig å vokse opp i Solum. Ensomt ja, men samtidig noe jeg ser tilbake på med godhet., særlig mormor. Jeg husker fruktkompott og pannekaker, «vriærn» og casino. Stryk på kinn og lilla pusepledd. Fru Bømark og badekaret, og lyktestolpene som kastet skygge foran og bak når jeg tråkket under dem på kveldstid, og Otto som spyttet skrå i ei tinnbøtte. Noen ganger vil en bare tilbake. Hjem.
Kategorier:Livssyn, Lokalhistorie, Skriverier
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar