Nytt livssynsbidrag i Varden i dag om livsynsnøytrale seremonirom og verdighet, særlig ved livets slutt. Teksten heter: Ordet er verdighet. Selve begrepet «livssynsnøytral» synes jeg er et heller kjølig ord, som ikke innbyr til åpenhet, samhold og kjærlighet i forbindelse med livets store overganger. Det er ingen inderlighet i ordet, heller ingen verdighet. Så skal det sies, jeg synes debatten omkring temaet også har vært nokså uverdig, fra flere parter. Det er vanskelig å si noe om denne saken uten å støte noen, det skulle jeg selv erfare. Jeg mener vi må ta enkeltmennesket på alvor, og med det må vi respektere hverandres tro og livssyn. Vi må også respektere at mange har et nært forhold til symbolikk, like mye som vi må forstå og legge til rette for at andre kan bli støtt av denne. Vi må våge å være tydelige på vår rett til å være forskjellige, og vi må våge å være tydelige på at ingen bør være likere enn andre. Kanskje du skal kalle teksten «Mumle mumle?», sa en skrivefør herremann. Jeg valgte å fokusere på verdighet: Ordet er verdighet.
Om seremonirom og debatten skriver jeg følgende:
Det aller viktigste kravet er likevel at et seremonirom bør ha preg av verdighet. Verdighet er et så rommelig ord at selv den ordrike blir fattig. Ordet omfatter alt det gode vi mennesker står for. Det er åpent, det er inkluderende og det stenger ingen ute. Akkurat som god gammel gjestfrihet tar det imot deg med respekt og inviterer deg inn til å ta del i fellesskapet. Det bør vi gi plass til i alle sider av livet, også i denne debatten.
Resten av teksten finner du her
Kategorier:Livssyn
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar