Jammer del II:
Hun lengter til skogen. Til Solum. Til byen. Fra byen, hjem til skogen. Fra skogen til byen. Slik går dagene. Uro. Vondt i hodet. Dunk dunk. Minner fra dager fulle av tid danser foran øynene og lokker henne bort – og opp. Intet stort fyller dagene. En klagende bølge slår inn over henne, skamme seg for at hun av alle mennesker, skal klage. Hun, som lever akkurat slik jeg ønsker å leve, og gjør det jeg vil gjøre stort sett hver dag.
Et jammerlig bilde tatt av min bror.
Kanskje skjemmes hun over at hun i sin enfoldighet kan tenke tanker om tomhet, uro og tristhet, når hun til daglig møter så mange mennesker hun kan bruke tid og krefter på og som tilsynelatende har det verre. I dag tar hun seg likevel lov til bare å bare senke skuldrene på noe så enkelt som en tirsdag, og lar seg henfalle til øyeblikkets ettertenksomhet. Minnene fra da dagene var bedre farer av sted med henne. Det gjør vondt. Er følelsen navlebeskuende? Den er ikke oppbyggelig, men den er
Hun har kjempet mot vindmøller, er ikke like glad i mennesker som i går – men har tro på i morgen! Bra folk vil løfte oss inn igjen på det hastige sporet vi kjenner som livet. Bilder vil rulle forbi i rutene. Hun vil la seg rive med av stillheten og tillate seg å være sliten. I dag ser jeg henne stå i høstsolen som en gammel skigard; den ligger til nedfalls, men lilla kornblomst stikker opp i alt det gamle. Hvem kjenner i morgen?
De unges vidunderlige optimisme, eller langtunge tanker av tenkende mennesker, den gode samtale. Etter en dag i tørke for et litt over gjennomsnitt distré kvinnemenneske, drømmer hun om fri i lydfri skog i sol, eller under sedertreet i Paris. Lyng, barnål eller benk – ikke noe jobb og en snill bok. ♥
Kategorier:Skriverier
Nina Bell 
Legg igjen en kommentar