Sitter i sofaen og pusler med en ny kulturell rusletur til reiseboka mi. Pc’en i fanget, starter jeg med å gå langt med Seinen og over på øya Île Saint-Louis, eller evt. ta metroen til eksklusive Sully Morland. Her har den svenske forfatteren Herman Lindquist en leilighet, har venninna mi fortalt. Der har han kanskje sittet og skrevet om alle de store franske, deriblant Napoleon for hva jeg vet, det hadde jeg kanskje også gjort hadde jeg hatt en leilighet der. Her skal jeg legge en rusletur til. En kulturell vandring i sporene til den mest omtalte kvinnelige giftmordersken i det 17. århundret, kvinnen som skulle få selv Solkongen til å frykte for eget liv og helse – en viss markise ved navn jeg IKKE nevner.
For å komme i gang med teksten, er det viktig å se for seg en løype. Kvinnen jeg skal skrive om, bor i utgangspunktet ikke i 5te arrondisement, hun bor i 4. i kvarteret Saint-Paul. Fantastisk kvarter, forøvrig i Marais og med flust av funn innenfor antikviteter, kunstforretninger og fiffige rariteter. 
Men jeg er ikke der. Jeg er på en øy, og ett sted må jeg starte, så jeg kjøper meg en is. En skikkelig, italiensk is. De har nemlig så deilig is på øya. Hva gjør vi så, jo vi stroller bortover til den lille broen som forbinder øya med neste øy som Notre Dame ligger på. 
Her spilles det ofte litt ettermiddagsjazz, og særlig i fint vær i helgene, er det mye som skjer på broen. I utgangspunktet er det enda, enda finere å komme seg litt østover for å se hvor vakker katedralen er bakfra med piletreet som ligger og danser i vinden. Søndag er det bilfritt langs kaia på Rive Gauche, og deilig å gå uten å den masete biltrafikken.
Tasser videre til Notre-Dame-plassen. Det er overbefolket og desperate mennesker forsøker å bli bestevenn med duene. Kan du skjønne det? På vei ut av mengden over til til venstre elvebredd. Ha tid til å kikke litt i bøker og bilder som selges langs Seinen, det ER mye flott. Masseproduserte bilder hos den merkeligste yrkesgruppa langs Seinen, jeg ser for meg at jeg står der med alpelua på snei og fryser på fingertuppene, kan hende var det gateselger man skulle ha blitt? Rett over gaten ligger den berømte bokhandelen Shakespeare & Company. Hver gang setter jeg meg der på utsiden på benken og glor på folk som går ut og inn, og de fine ansiktene når de roter i bokkassene. Se hvor oppglødde de virker når de kommer ut av butikken med gråpapirpose og stempel i boka. Alle spør om stempel i boka, særlig de yngste – og amerikanerne (very patronizing, that is). Se og gled deg før du går inn i dette lille bokmyldret som en bare blir bergtatt av, gang på gang. Klatre opp i hylla etter Ibsen på engelsk, kjøp en illustrert utgave av Romeo og Julie, hvis den ikke er utsolgt. Dra fingeren over rygg på rygg av engelskspråklig litteratur, eller smugtitt på alle menneskene som sitter gjemt i små velurstoler og lar seg bevege av ord. Flørte med en kjekkas på andre sida av hylla, briefe med de nye brillene, eller bare nyte. Det er bare så utrolig deilig!
Gå videre. Hvorfor? Fordi det er så godt å gå og så skal teksten jeg tenker på være en vandring, nærmest en flanering i Paris’ Latinerkvarter. Nå kan du enten bevege deg i retning en bar som ser ned mot Seinen og som er overpriset og med dårlig mat, eller du kan kaste deg ut i det perverterte livet av gresk tallerkenknusing fra gaten rue La Huchette og videre, eller du kan dra med deg det eneste bra i samme gaten: JAZZ og TEATER. Jazz på Caveau de la Huchette er alltid gøyalt å få med seg, og selv om det ikke er den beste jazzklubben i Paris, er den alltid livlig. Ionescos berømte stykke i samme gate om den skallede sangerinnen spilles vegg i vegg, og har gjort det i en liten evighet. Eller gå videre. Opp forbi den gamle Saint-Julien le Pauvre. Sett deg inn i en sidegate og ta deg et glass vin, Nina. Jeg tror jammen i meg jeg tar meg et glass vin og hører litt piano. Gå inn å se på kunstutstillingene i galleriene, kjøp deg bilde? Eller bare gå. Forsiktig trekke været, mens du går i retning Place Maubert. Gå videre i retning Rue des Écoles. Kanskje angrer på at en ikke bestilte hotell på La Minerve eller billigere La Familia for ikke å snakke om hvis du hadde våget å være ung igjen og gått for det overbookede reiseperlen Esmeralda, men da måtte du ha ringt først – og du måttet ha snakket fransk, og kanskje hadde ikke den vakre utsikten og den bilige prisen dekket over for komforten. Sett deg på Brasserie Balzar og overtal kelneren til et vindusbord. Dra til med Chateaubriand med en St. Emilion til, parce que tu le vaux bien. Gjør det, bare gjør det! Deilige østers, elegante kelnere, dette var ett av de beste brasseriene i Paris. Det er det ikke lenger, men det er bra nok.
Gå ut av cafén opp langs Sorbonneinstituttet. Sorbonneplassen er et hyggelig sted for nok et lite glass vin. Orker du ikke? Så la så være, og gå videre opp i retning Panthéon, du ser det der fremme. Trett i benene bør du IKKE gå inn i Pantheon, men heller gå til venstre inn i den lille kirken Sainte-Étienne-du-Mont. Himla vakker og gammelt lite praktverk, og det er så fryktelig deilig å sitte på benk der og strekke benene. Kan hende tenke litt over livets mysterier, kan hende duppe av seg en liten formiddagsvinrus. Det gjør ikke noe. Du er i Guds hus, om du er for ham eller mot ham, gjør absolutt ingen ting. Du er blant svært ikke-religiøse katolikker. Denne historien er for komplisert til at jeg sier mer. STOPP. Vi går ut av kirken.
Nå har vi så uendelig mange alternativer. Vi kan gå til Mouffetard på baksiden av kirken, langs den smale sidegaten ved kirkens høyre side. Vi kan gå til Panthéon å la oss beruse av alle navnene vi en gang lærte noe om på skolen. Vi kan gå forbi Pantheon. La den være på venstre side, og gå nedover mot praktbygget Val de Grâce, en barokkkirke, senere militærsykehus, bygd under Ludvig den trettendes tid. Eller vi kan gjøre som jeg. Spasere nedover alleen, kanskje svippe innom på venstre side å spise noen moules frites, blåskjell med pommes frites, på Chez Leon, før en kommer seg til krysset, krysser gaten og går inn i deilige Luxembourghagen. Herregud, altså. Alle må gå inn i hagen! Her er pariserne på søndag som ellers. Flottere antrukket søndag, og mye gladere, de har tross alt fri. Barna setter små seilbåter på sjøen, mennesker sitter og glor eller kysser. Krysantemum eller andre sesongblomster rammer inn parken, og det er litt av hvert å se på og forferdelig godt å bare være. Få med deg en utstilling, se på Marie de Medici-fontenen, eller sett deg på en benk og klin! Dette lille hjørnet av byen er bare så deilig, jeg absolutt elsker Paris. Jeg tror jeg har skaffet meg en liten rute nå. Nå gjelder det bare å hoste opp nok om den unge markisen, det blir bare veldig gøy det hele.
En liten reiserute
A. Saint Louis-broen
B. Place de Parvis, Nôtre Dame
C. Shakespeare & Company
D. Rue de la Huchette med Caveau de la Huchette og Théâtre de la Huchette
D. Saint Julien le Pauvre
E. Place Maubert
F. Brasserie Balzar, rue des Écoles
G. Sorbonne
H. Pantheon
I. Saint-Étienne-du-Mont
J. Luxembourghagen
Kategorier:Paris 5, Reiselitteratur
Nina Bell 
«Tass videre til Nôtre Dame-plassen. Det er overbefolket og desperate mennesker forsøker å bli bestevenn med duene. Kan du skjønne det?»
Det svinger, jeg vil lese mere!!
LikerLiker