Livssynskronikk, Varden 31.juli

Mangfoldighetens evangelium

Voltaires berømte utsagn ”jeg utstår ikke det du sier, men skal forsvare til min død din rett til å si det” er et viktig grunnlag for ytringsfriheten. Men bør en gå over lik for å hevde sine meninger? To nyheter i dagens nettutgave av Dagbladet (19.07.10) setter tankene i sving. Salman Rushdie skriver om tiden etter at fatwaen ble utstedt mot ham i 1989, og Jyllandspostens tidligere karikaturtegner intervjues om sitt nåværende liv i ytringsfrihetens bakgård. Jeg anser meg heldig som bor i en del av verden hvor den frie tanken har gode kår. Ytringsfrihet og trosfrihet er viktige fundament i våre liv, akkurat som sunt bondevett og gjensidig respekt.

I prinsippet har vi rett til å tro på hva vi vil, vi har sågar rett til å ikke tro i det hele tatt. Det multikulturelle Europa viser at mennesker er opptatt av tros- og livssynsspørsmål, og det later til at mennesker ønsker å definere seg selv gjennom hva de tror på. Dette trosmangfoldet tvinger frem nye måter å se verden og verdier på. Verdiene øyner vi bare glimtvis når vi skummer forsiden på løssalgsavisene. Det er helt tydelig at moral ikke er en lukrativ salgsvare! Sex selger. Vold selger, men kan vi tillate oss å popularisere alt?

I Norge liker vi å tenke at vi kan snakke om det meste, men også her har vi erfart at det for noen finnes en grense. Da Jyllandsposten publiserte sine tegninger, lærte vi at det å karikere religiøse overbevisninger, kan føre til uventede brudd og opptøyer. Kanskje noen opplevde det som en påminnelse om at ikke alt bør spøkes med, mens andre kan ha følt det som et tilbakesteg i forhold til rettigheter vi har kjempet frem. I dette skjæringspunktet ble vi gjort oppmerksomme på en dualisme og en polarisering som må debatteres ytterligere i årene fremover.

Å miste retten til å uttrykke noe kan sammenlignes med det å miste retten til å tro på det man vil. Menneskerettighetene av 1948 presiserer den enkeltes trosfrihet, og er et fundamentet for det moderne demokratiet. Men trosfrihet er bare én av flere rettigheter som har vært hyllet liksom ytringsfrihet. Selvsagt bør vi kunne tro og mene hva vi vil. Det er likevel ikke alltid lett å få til dette, da familie, tradisjoner og samfunnsverdier kan legge føringer eller stengsler for den enkeltes valg. Vi behøver ikke å gå utenfor kristendommen for å finne dette, jeg kan som eksempel nevne at jeg hver vår hører om ungdom som sier de ikke får konfirmasjonsgave dersom de velger borgerlig konfirmasjon.

Islam har møtt motbør for sin holdning til ytringsfrihet, kanskje særlig i etterkant av de to ovennevnte sakene. Mediene har kontinuerlig hjulpet til med å tegne et negativt bilde av religionen, og mange muslimer kan nok ha følelsen av å være under konstant angrep. Bør vi ikke se oss for gode til å forhåndsdømme folk, og heller vurdere mennesker ut fra deres egenskaper? I mitt daglige virke ser jeg unge mennesker som stort sett fungerer fint sammen, der vennskap, samhold, læring og moro virker styrende for hverdagen.

Hvis man sår, er sannsynligheten større for å høste, og retten til å ytre hva man vil krever visse retningslinjer fra samfunnet. Kan hende beveger vi oss i et villnis av rettigheter og plikter, og ikke helt klarer å skille ut det viktige? Essensen kunne være: Det er viktig at jeg respekterer deg, og du meg! Det fordrer at vi søker å forstå hverandre, og bygger broer for å få hverdagen til å fungere. Bare gjennom samarbeid og dialog kan vi få til et godt samfunn for fremtidens generasjoner, og let’s face it: Vi har alle mye å by på!

---

‹ Livssynskronikk, Varden 29.mai

Hurra! ›

---

Kategorier:Livssyn

Stikkord:Voltaire