TENK SELV, LEV VEL
Tidligere kom det til diskusjoner i aviser og over kjøkkenbord hvorvidt Human-Etisk Forbund hadde kuppet seremoniene fra kristendommen. I dag har praksisen tatt over for polemikken, og vi kan enes om at de borgerlige overgangsritualene både er gode og nødvendige. Likevel registrerer jeg at det ikke alle steder tilbys livssynsnøytrale lokaler ved livets slutt, liksom svært få sykehus tilbyr livssynssamtale med annet enn prest. Likeledes er det noen ganske få i skolen som ikke respekterer den enkeltes tro eller livssyn ved å legge kristne seremonier og tradisjoner til skoletiden. Imidlertid ser det ut til at verden går fremover, og det er større aksept for livssyn som et privat anliggende.
Mai er en glitrende måned for fornyelse etter en tung vinter. Kanskje særlig er måneden så deilig på grunn av glade barn, blomstrende løk, russ og konfirmanter. Ranke og rake går de inn i konfirmasjonstiden som ungdom, og lukker døren etter seg i mai som voksne. Vel, det heter seg at de er voksne, men hvorvidt de føler det store skiftet, strides det om. Selve konfirmasjonsdagen er stor og vakker, og hele landet svulmer i sin nasjonale sølvskrud og fryder seg med ungdommen.
Seremonier og mai bringer meg over til jubilanten Bjørnstjerne Bjørnson som visstnok var skeptisk til å konfirmere sine egne barn. Tidlig i forfatterskapet, i 1860, publiserte han den mesterlige, lille novella ”Faderen”. Hovedpersonen, Tord, er den mektigste mannen i bygda, og som stolte fedre flest, ønsker han det beste for sønnen sin. Han betaler for den vakreste dåpen – på selveste lørdagen! Han kjøper plass i fremste rekke under konfirmasjonen, og sørger for at sønnen blir staselig gift. Så skjer det utenkelige; Tords sønn blir revet bort i en dramatisk drukningsulykke. Året etter oppsøker Tord presten, ugjenkjennelig og grå bærer han sorgens kappe. Han har solgt alt sitt gods og gull, og vil at presten skal hjelpe ham å tegne et legat som skal bære sønnens navn. Etter lang tids stillhet svarer presten: ”Nå tenker jeg at sønnen din endelig har blitt deg til velsignelse.”
Bjørnson selv kalte denne tematikken en ”lidelsens høgskole”. Mennesket blir satt på hard prøve slik at det tvinges til å heve blikket fra det materielle til det åndelige for i ydmykhet å tjene Gud. Budskapet i novella oppleves som et patriarkalsk piskeslag, og kjennes like hardt og meningsløst i dag som første gang jeg leste den. Senere i livet fikk Bjørnson et mer ambivalent forhold til kirken, og skrev blant annet om religiøse motsetninger og toleranse. For å si det på godt norsk, han ble rett og slett klokere med årene.
At døden kan by på velsignelse er selvsagt ikke noe dikterhøvdingen kan krediteres for. Religiøse, men også ateister, deriblant Heidegger, hevder og har hevdet at livet begynner i møtet med døden. Mange tror på nytt liv etter døden, andre håper. Men for flere av oss holder det i massevis å være her og nå. Det å være frisk og i vigør er for eksempel meningsfylt. Å kunne fryde seg over blomstene som titter frem, lese en god bok, være sammen med familien til første grilling på terrassen, kunne gå på arbeid og glede seg til ferie oppleves som meningsbærende, kanskje også – meningsbærende nok. Helt på tampen av mai slår jeg et slag for den frie tanke, og for det gode liv!
Kategorier:Livssyn
Nina Bell 
Ja, akkurat. Den frie tanke og det gode liv. Goder vi må passe på, verne og kanskje kjempe for. Tilslutning fra den andre siden av fjorden.
LikerLiker
Hei igjen, Nina. Måtte bare innom en tur for å se om det er noe aktivitet på bloggen din. Skal du fortsette med den, eller har du tenkt å avvikle? Jeg lurer litt på hva jeg skal gjøre med min, men jeg synes det er fint å ha en blogg og skrive «alt og ingenting».
Hvordan går det med masteroppgaven? Hvor reiser du?
LikerLiker
I dag har jeg lest den truseløse for å få litt inspirasjon. Det fikk jeg. Nå er det ferie (snart for meg også), og det blir selvsagt skriveferie.
LikerLiker