View Larger Map
Utdrag fra “Dame med enhjørning”, om Paris 5, Eleanore fra Aquitaine og kjærligheten mellom Abélard og hans unge elev
(…)
Charcuterien har kommet på bordet. En rikt dekorert tallerken med to skiver med terrine av fuglelever på ristet brød. Noen sprø sylteagurker med en glasskål brennhet sennep ser truende opp på meg. Persillen legger jeg til side, mens jeg nyter smaken av syre og salt som fillerister ganen. Jeg er ikke sulten, men kjenner meg nærmest fristet til å tre rett inn i et lengre måltid når jeg ser over på nabobordet. Mannen ved siden av setter til livs en tallerken pavé de boeuf med frites, før han lykkelig hengir seg over et ostebrett og deretter husets crème brûlée. Det er ikke bare jeg som er fascinert av appetitten hans. Mennene i baren, ingen under seksti år, ser også ut til å iaktta den sultne som gir seg helt hen til måltidet, mens baguettebiten gnis over de siste spede rester av saus til det ikke kan oppdrives spor av næring igjen på tallerkenen. Han sukker tilfreds før han lener seg inntil stolryggen, og ser takknemlig ut i rommet. En drøy times autentisk mat etterfulgt av femten minutters salighet. Kaffen har kommet på bordet. Skumtoppen er karamellfarget og tilsynelatende ugjennomtrengelig, men sannelig passerer ikke to sukkerbiter skorpen ned i dypet. Jeg tror jeg slurper. Jo, jeg gjør det.
Vin var en av de viktigste handelsvarene under middelalderen. I en periode kunne det se ut som om stiklinger ble plantet overalt, mens de glade trubadurer dro fra slott til slott og hyllet vinen og livets gleder. En av de tidligste trubadurer var William IX, hertug av Aquitaine sørvest i Frankrike. Han skrev sanger for lutt, men tekstene skal ha godt over styr for det som var ansett som respektabelt. Så levde da også denne hertugen på grensen. Han skal ha stukket av med en manns kone og holdt henne som sin elskerinne. Som om dette ikke var nok, malte han ansiktet hennes på skjoldet han bar da han kjempet i Det hellige land. Han ville ha henne over seg i kamp, skal han ha sagt, slik som han var over henne i sengen. Men William IX ble likevel husket som vennligheten selv. Da sønnen hertug William X tok over, lovet han å beskytte tilreisende poeter og trubadurer ved hoffet, og ga de fritt spillerom til å synge ut sine strofer om umulig kjærlighet og begeistret lengsel. Blant tilhørerne var datteren Eleanore. Hun var lang og slank, hadde rødlig langt hår som hang nedover kjoler av det vakreste stoff. Omreisende hadde ofte med stoff og juveler som gave til hoffet, og særlig visste de omreisende musikantene å sette pris på den fagre datteren. Eleanore var ikke bare flott, hun var en habil rytter og dyktig jeger, særlig utmerket hun seg i falkejakt. I motsetning til mange kvinner hadde både hun og søsteren lært seg å lese og skrive, hun behersket latin, kunne sin Bibel og hadde lest det man skulle lese. Eleanore elsket livet ved hoffet i det frodige sør, med alle de tilreisende trubadurer og poeter.
(…)
