Jeg tror ikke strengere straffer vil sørge for at voldtektene opphører, heller ikke mer politi/mer lys i gatene, eller utadrettet informasjon og opplæring i ukrenkelige verdier  i det offentlige – men jeg tror det vil være til hjelp. Jeg tror ikke vi skal tenke at lengre skjørt vil forandre enkelte menns kvinnesyn helt og holdent, heller ikke tror jeg at kvinner som har vært overstadig beruset selv har skyld i overgrep, men jeg tror det er fornuftig å sikre seg slik som situasjonen er. Vi må jobbe med ALLE deler av problematikken – SAMTIDIG. Vi må jobbe med verdisyn, menneskesyn og sikkerhet på alle nivå. Samfunnet må prioritere å bruke tid og penger på all form for forebygging og sikkerhet, altså foreta en klar økonomisk prioritering.  Faenskapen må rett og slett tas på alvor – NÅ!

Som jeg skriver: Ethvert menneskes verdi er ukrenkelig. En skal ikke voldtas uavhengig av hvordan en ter seg eller kler seg. Et nei er et nei om det kommer i miniskjørt eller ei. Den som begår en voldtekt, har all skyld.

Teksten heter: Alltid mer demokrati du kan lese den i sin helhet her.

Tittelen er Gjør plass til mai, du kan lese den i sin helhet her. 

Jeg sitter på kaféen og fotballpuben Le Petit Cardinal med en liten Perrier menthe.  Er det riktig så varmt i Frankrike vil du se at folk drikker en irrgrønn drikke fra Perrierglass. Det er myntesirup med Perrier, noen ganger (og billigere) myntesirup i vann. Perrier menthe er forfriskende og deilig, men noen mener det smaker tannpuss – jeg liker det. Jeg skal gå en liten rusletur for å se om det er noe skrivestoff i området, og begynner med å bevege meg oppover rue Monge på venstre side. Rett før husnummer 49, er det en buet inngang inn til den gamle romerske arenaen Lutece. Tilfeldigheten ville ha det slik at da Théodore Vaquer jobbet med å anlegge gaten rue Monge i atten sekstiårene, skulle han komme over den historiske arenaen alle visste hadde eksistert, men ingen visste hvor. En rekke intellektuelle parisere med den selvhøytidelige Victor Hugo i spissen, gikk i bresjen for å restaurere arenaen, dvs. 1/3 av den. I 1895 ble den restaurerte delen åpnet med den offentlige parken rundt, en av byens mange oaser det er verdt å besøke.

Fra Lutetia går jeg videre ut i Monge igjen og følger den opp til jeg kommer til rue Rollin på høyre side. En trappekonstruksjon fører en opp til plassen Rollin, og det blir mer og mer naturlig å forestille seg hvorfor romerne bestemte seg for å etablere bosetning i høyden. Fra arenaens høye plasser, reservert til kvinner og slaver, kunne man den gang se til Seinen. Her fra rue Rollin er utsikten enda tydeligere nedover byen. Gaten Rollin er superhyggelig og ikke særlig lang. Flere viktige personer har bodd i gaten, blant annet en av Vestens store tenkere, ateisten og tenkeren Réné Descartes (1596-1650). Alle som har tatt forberedende, eller lest Sofies verden for den saks skyld, kjenner litt Descartes, om ikke så mye. Står en ovenfor eksistensielle kriser i livet, kan det jo være en trøst å vite at en i hvert fall eksisterer: Cogito ergo sum på latin, Je pense donc je suis på fransk: Jeg tenker altså er jeg. I  14 rue Rollin bodde altså Réné Descartes før han flyttet ut av landet. Descartes regnes blant annet som den moderne matematikkens far, men i sin tid hadde han sine kamper med kirken naturlig nok, og noen gikk også ut med beskyldninger om ta han skulle drive med plagiering. I 1647 fikk han dog sin godkjennelse av selveste Ludvig XIV som ga ham pensjon for arbeidet og funnene hans, men det fikk han ingen glede av. Han oppholdt seg i Stockholm da han i 1650 fikk akutt lungebetennelse som han døde av. Protestantiske Sverige kunne ikke begrave en katolikk på sin kirkegård, og begravde kroppen på en kirkegård for udøpte barn. (Katolikk, sier jeg – i den ene setningen er han ateist, i den neste katolikk – bear in mind: Vi befinner oss i Europa etter reformasjonen, etter religiøse kriger og ediktet i Nantes under Henry IV – et alternativ som å melde seg ut av kirken slik som foreligger i dag, var ikke-eksisterende helt opp til vår nære fortid.) Videre ble Descartes levninger transportert til den HERLIGE kirken på toppen av fjellet (mont=fjell) St. Genevieve-du-Mont, helt til den franske revolusjonen hvor levningene nok en gang ble flyttet. Denne gangen til Panthéon.

Fra rue Rollin går jeg videre til  rue Clovis. Her inne i en bakgård, ses i dag fremsiden av en bymur konstruert under kongen Phillipe Auguste (1165-1223) for å forsvare mot fienden i vest – det angevinske riket siden middelalderen dominert av den mektige familien Plantagenet. Plantagenet var i utgangspunktet hertug av Normandie, men ble gift med den mektige Eleanora av Acquitaine. Sammen fikk de mange barn, blant annet Richard Løvehjerte, men dette skal jeg jo ikke skrive om nå. Les om Eleanora – eller se Glenn Close i rollen, hun er like god i denne rollen etter min mening som Audrey Hepburn var i samme i 1968. Vel, det er i hvert fall artig at bymuren fortsatt står, og klarer du å få lurt deg inn i denne bakgården, vil du foruten en vakker bygård se hvordan husene har brukt veggen som en bærestruktur på sine nyere hus. Kommer du ikke inn, fortvil ikke gå ut igjen i rue Clovis, rund gaten og du ser den fra andre siden. Muren var opprinnelig tre meter bred, og den gangen var det en rekke vakttårn fra den på en høyde på ca. 60 meter. Mer om muren kan du lese om på fransk her.

Fra rue Clovis går den lille vandringen til en privat eiendom igjen i rue Descartes. Mest for å se hvor trange og brannfarlige disse bygårdene er. Prøv å snike deg inn i feks gaten nummer 7. Her er et par bilder fra bakgården som ikke egentlig er noe for klaustrofober som meg selv. Lenger mot plassen Contrescarpe, er det også morsomt å titte inn i bygårdene for se disse vanvittige konstruksjonene, opprinnelig tiltenkt byens fattige, selvsagt, nå er det umulig å få et studio (ett-roms) til under 350 000 euro i området. Sic!

Place de la Contrescarpe passerer du når du går fra rue Descartes i retning en av byens deiligste gater. Du kan ikke reise til Paris uten å ta en søndag formiddag på la Mouffe, i mine øyne. Her har du den eldgamle sjarmen, du har matmarkedet, du har cd’er, bokbutikker, klesbutikker (tja, du kan i hvert fall finne litt bijouterie og en og annen topp?) og en haug av middelmådige, men koselige restauranter. I tillegg får du italiensk is, biologisk på Contrescarpe, og vanlig(?) i Mouffetard. Ta isen i kjeks får da lager de isrose til deg. MMMMMmmmmm. Contrescarpe er en plass, og alle parisiske plasser selger varene sine dyrere enn andre steder. Likevel er det verdt å ta en øl eller et glass vin eller to i solen. Det er bare så deilig her! Over butikken på Place Contrescarpe er et morsomt motiv. Løft hodet opp til veggen og du leser:

Aux négre joyeux – eller på norsk: Hos den glade neger. Langt fra korrekt verken politisk, moralsk eller sosialt, gir bildet en fin skildring av samfunnsforhold på 1800-tallet. Det er ment å reklamere for en kakaobedrift, kanskje også kaffeprodusent hevder noen, men det er så mye mer enn nettopp det. Stående ser man en svart mann i stripete bukser som serverer varm sjokolade til sin kvinnelige eier. Som lenken jeg har lagt ved skriver: Det er fornærmende og provoserende på så mange måter. Særlig krenkende er det faktum at den svarte mannen smiler mens han serverer kvinnen. Dernest er det også nokså utenkelig for oss at bildet faktisk får stå den dag i dag i et Frankrike, og i et Europa, som viser mer og mer skepsis til innvandring og enkelte etnisiteter.

Som sagt, Mouffetard og Contrescarpe er et must. Det finnes masse historie i område som gradvis viskes noe ut av hordene av turister, selvsagt. De fleste husene i området er fra 16-1700-tallet, og noen er også eldre. Markedet tilbyr det aller beste av ost og deilig matvarer, alle dager unntatt mandag. Det sies om markedet at det har holdt seg nokså likt slik det var under middelalderen på 13- og 1400-tallet. Sjarmen er der i hvert fall, og produktene er deilig. Jeg liker å kjøpe med meg jordbær, melon eller mango (det kommer jo an på årstiden) skinke og salat, eller helstekt kylling med hvitløkspoteter til og gå til botanisk hage eller arenaen for å spise, men selvsagt er det koselig også å spise på restaurant.

Familien Hemingway handlet inn varene sine her da de bodde i sin leilighet i rue Cardinal Lemoine.. I boken A moveable feast skriver han om området:  ”den vidunderlige overfylte markedsgaten som leder opp til Place Contrescarpe.” Også han har tatt et glass vin eller to i disse gatene, liker jeg å tenke på.

For Mouffetard er nettopp historie. Litterær historie, handelshistorie, kulturhistorie til og med kirkehistorie er skrevet her. Navnet Mouffetard kommer fra latin er en av de eldste gatene i Paris, og her oppe på høyden romerne kalte mont Cetardus la veien som knyttet Paris, daværende Lutetia, med Italia gjennom Lyon, daværende Ludinium. Navnet Mouffetard kan stamme fra ordet moufette på gammelfransk, som er et begrep som beskriver lukten av bedervet kjøtt eller innmat som ble dumpet her helt frem til Colbert kom mot forbud mot det på 1600-tallet. Da så å si hele Paris ble omgjort under baron Haussmanns revolusjenerende omgjøring av veinnettet i Paris fra 1860 og fremover, deriblant de store bulevardene, ble Mouffetard fortsatt skånet som en litt avsidesliggende landsby utenfor allfarvei. Først på 50-tallet fikk området en shining, men det har klart å beholde den gamle sjarmen.

I 1938 ble det ved en tilfeldighet funnet mynter i en husvegg av noen arbeidere. Myntene bar ikke preg av å ha noen verdi så de ble gitt til unger i gata så de kunne leke seg med dem. En av arbeiderne fattet likevel mistanke til at myntene var verdiløse, og tok med seg en til en smykkehandler. Han kunne konstatere at de var fra Ludvig XVs tid, altså første halvdel av 1700-tallet, og var av en enorm verdi. Arkeologer ble hentet til området og fant flere mynter og verdipapirer i området. Fortsatt er det mange som tror det finnes flere skatter gjemt i området, og mytene blir det stadig flere av, også eventyr er laget om området. Den heter La sorcière de la rue Mouffetard og er skrevet av Pierre Gripari. Jeg tror ikke den er oversatt, men den er skrevet på nokså lettvinn fransk, egentlig tiltenkt som barnebok. Blant annet forteller en av historiene om heksen som koker småbarn i tomat og basilikum!

Helt i bunn eller begynnelsen alt etter som man ser det, av rue Mouffetard ligger det mest livlige fruktmarkedet og gode matboder rundt kirken Saint Médard. Saint Médard var helt frem til slutten av 1700-tallet omringet av en stor kirkegård med massegraver for byens befolkning. På 1700-tallet, jeg har lest 1765,  ble det forbudt å begrave mennesker innenfor bygrensen, men likevel fortsatt befolkningen rundt Médard å begrave sine pårørende i smug, også i forbindelse med revolusjonen. Det sies at det ble begått mirakler eller en form for avgudsdyrkelse på kirkegården. Folk slo seg selv til blods, særlig unge kvinner, og av andre mirakelkurer spiste noen til og med jord fra hellige graver er for å kurere sykdommer (!). Det var særlig jansenitten Francois de Pâris som var skyldig i denne avgudsdyrkelsen. Jansenismen mente nettopp at mennesket var født skyldig og aldri ville kunne bli god nok uten hjelp fra det guddommelige. Særlig sterkt stod syndsbegrepet i denne religiøse retningen og med den arvesynden og det forutbestemte. I og med at dette området var frekventert av de lavere sosiale lag i Paris med både fylliker og tiggere, og senere også kunstnere, var det vel mang en ung pike som mente hun trengte syndsforlatelse om enn så uskyldig. Da det ble satt krok på døren for kirken, sies det at denne tilbedingen og selvtortur fortsatt i hjemmene, alt til ære for Francois de Paris, som forøvrig ble gravd opp og delt i to mellom en autorisert gravplass og hans egen familie. Sånn kan det altså gå.

På plassen utenfor kirke er det på søndager rundt elleve-tiden en liten gruppe mennesker som samler seg for å synge og danse gamle, franske klassikere. Få med deg det. En kommer riktig i stemning av å synge La Java Bleue til bass og trekkspill før en setter seg til lunsjbordet eller tar med seg pikniken i parken. Vel, det var det for denne gang. Jeg har laget meg en ramme for ny tekst, har du lest den, så kan du jo lage din.

Jeg bestiller en frokost på sengen denne morgenen. Café au lait og resten av det de har av juice og mat. Du får alltid tre valg i Frankrike, hvorav to er de mest viktige café eller chocolat. Dette stusset jeg over kan jeg huske da jeg først kom hit. Vi var på hotell  ved opera Garnier på et billig og brukbart hotell jeg har brukt mye: Hotel Bellevue. Hotellet anbefales på det varmeste hvis du skal på juleshopping, eller i det hele tatt skal bruke dagene dine på Lafayette, spise, teater og gå på byen i det veldig trafikerte, men pulserende området rundt den gamle operaen. Det er rent, og du får rom ned i 45 euro.  Den hyggelig damen som fortsatt er en av driverne spurte meg om jeg ville ha kaffe eller sjokolade. Jeg ville ha kaffe, men ikke bare det, jeg ville gjerne ha croissant og juice også, men det fikk jeg aldri sagt. Vel, det skulle vise seg at det var det som var selve spørsmålet på væren i den søte morgenstund. Café ou chocolat, kanskje med varm melk?

Resepsjonisten på Hôtel des Arènes er i skikkelig form denne morgenen. Jeg selv har ikke åpnet munnen ennå, bare snudd meg rundt og slått nummeret 9 til resepsjonen. og ber bare kort om frokost med kaffe og varm melk. Han setter i gang med komplimentene, han har merket seg meg, sier han. Han synes virkelig at jeg er très belle, og jeg sier merci, mens jeg prøver å bli kvitt samtalen. Men meg da, spør han freidig, hva synes De om meg? Synes de ikke jeg er noe? Joda, forsikrer jeg, jeg aner ikke hvorfor, men jeg er som sagt morgentrett, vous n’êtes pas mal non plus. Ikke lenge etter kommer damen med serveringsfatet, og lykken er komplett til telefonen ringer igjen. Madame, det er le responsable fra resepsjonen, er alt i orden med Dem? De mangler intet? Brød, croissant eller kanskje litt kaffe? Nei, forsikrer jeg, jeg har akkurat begynt på frokosten. Han gir seg ikke før han har forsikret seg om at jeg er fornøyd, og ber meg ringe hvis det er noe jeg mangler. Det lover jeg selvsagt ham å gjøre – endelig fred å få. Jeg tilgir ham, noen bare er sånn, tenker jeg. Litt morgenkvikk ble jeg av det, og det gjør i grunn ingenting så lenge folk ikke er pågående, men vennlige.

Le métro

På vei ut døren i rue Monge er det bare noen få meter til jeg runder hjørnet til metroen i rue Navarre. Diskret plassert, men veldig hendig hvis du bor her. Det eneste problemet med stasjonen er at den ikke har rulletrapp eller heis, så med tung bagasje, synes jeg i grunn det kan være litt av en utfordring. Metrosystemet i Paris er veldig stort med sine 297 stasjoner og 16 ligner som alle dekker de 214 kilometerne. Alle linjene er nummerert med tall etter hvilke to stasjoner i nord og sør, øst eller vest den går mellom. Derfor er det viktig å se på endestasjonen om en kjører i riktig retning. Når du skal kjøpe billett, lønner det seg å kjøpe en carnet. Da får du ti billetter til ca tolv euro, og disse kan du bruke under og over bakken i Paris, på metro og på buss. Kjøper du en og en billett, er sannsynligheten stor for at du plutselig står på en ubemannet stasjon uten billett og må snike. Snike er ikke noe problem, annet enn at det er forferdelig å bli stoppet av vakter med batong og hund og prisen på snikingen er vel stiv. 400 euro måtte vi betale en gang. Kjøp billetter enten i luke (un carnet à Paris), eller på maskin med kort hvis du kan lese fransk.

Den første metroen i Paris ble åpnet i forbindelse med verdensutstillingen i 1900. Den ble en umiddelbar suksess som siden har blitt påbygd ved flere anledninger. Per dag transporterer den over 4,9 millioner rundt om i Paris på de i alt 300 stasjonene. Bare Tokyo, Moskva og Seoul har flere passasjerer i sitt metrosystem daglig.  Metroen holdes i art nouveau-stil, og selv om flere linjer kom til mot 2. verdenskrig, og også etter, står de gamle postene med Métropolitan i grønt og hvitt fortsatt på flere av stasjonene. Det gir det hele et historisk sus.

Les Arènes de Lutece

Det kan passe for dagen med litt historisk sus. Ute i rue Navarre går jeg bare noen skarve meter nedover gaten før jeg går inn i Square des Arènes. Her ligger den gamle romerske arenaen Lutetia som ble bygget mot slutten av 1. århundret etter vår tid av barbarene. Den ble oppdaget ved en tilfeldighet så sent som i 1870, og brukes i dag flittig både som teaterscene og arena for demonstrasjoner og mer daglig til fotball og det franske kulespillet pétanque. De fleste steinene er byttet ut med nye, men selve den eliptiske arenaen på femtiseks ganger førtiåtte meter er som den var, og på ca samme størrelse som Colosseum i Roma. Amfiteateret hadde bare 36 nivåer med seter, men kunne huse mellom 15-17000 publikummere, nesten det totale innbyggertallet i daværende Paris – eller Lutetia, som det den gang het. Arenaen var ikke på bakkenivå, hvilket viser at det ikke bare var gladiatorer som kjempet her, men også ville dyr. I inngangspartiet er to rom med gitter foran, og selv om konstruksjonen på disse er ny, og det nå brukes til oppbevaring av hageutstyr og river, ble disse brukt til å oppbevare de farlige dyrene før de ble sluppet inn på plassen til stormende jubel.

Hagen rundt er vakker, med statuer, grøntareale, benker og blomster. Denne oasen brukes flittig av parisere til å innta lunsjen sin, ha en piknik på plenen, eller bare lese litt i bok på vei hjem fra arbeidet. I tillegg er det som jeg sa et fint sted å bli kjent med sporten pétanque. Hver ettermiddag rundt fem-tiden samles en gruppe menn seg her, i alle aldre, for å kaste kule før middag. For oss andre levelige kan det virke litt kjedelig å kaste kule på kule, kveld etter kveld, men det er det helt sikkert ikke for dem. De trener på svingen med armene sine, og studerer nøye plasseringen til kulene. Det går fint an å spørre om å få være med, men det er virkelig mens only dette her. Nå er kvinnene hjemme og lager i stand middagen, de har verken lyst eller anledning til å bedrive kulespill.  Jeg setter meg til med bok, det er ikke så varmt i dag som i går, men jeg prøver.

La meg med en gang få anbefale dette trestjerners-hotellet Hotel des Arènes som ligger på linje syv på metroen i gaten rue Monge. Hotellet er gullende rent, både tepper og bad er fine og det er kjempegod service her. Jeg klaget på lyd fordi jeg skulle skrive, men jeg hadde bestilt et rimelig rom og burde i grunn være fornøyd. Det virker likevel som de går ut av skinnet sitt for å gjøre kunder fornøyde, og jeg ble fornøyd – veldig fornøyd. Nei, jeg fikk ikke badekaret jeg ba om (det var uansett en meter langt og en meter dypt), men jeg fikk et godt bad og herlig utsikt til den livlige arenaen hvor unger spiller fotball, gamlegutta spiller pétanque og alle større skoleelever og lokalbefolkning benker seg med avis og lunsjpakker, eller simpelthen ligger på plenen og smiler. Det er deilig her, og er veldig lett å komme til fra de som flyr Ryan Air, eller Norwegian eller Sas for den saks skyld. Det må nevnes at jeg også ofte har bodd i rue Lacepêde som huser hotellet Saint Cristophe, også et dugelig alternativ som jeg absolutt anbefaler.

Området byr på så mangt. Selvsagt Mouffetard som jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om, men jeg vil konsentrere meg om å si følgende: Kom dere til arenaen og les om den første romerske bosetningen i Paris. Gå rue Linné i retning Jardin des Plantes og ta dere tid til å se på fontenen i krysset Linné/rue Cuvier.

Gå inn i botanisk hage, opp til høyre og stopp for å se på det fantastiske libanesiske sedertreeet fra 1734. Gå videre opp labyrinten, vær gjerne litt småsprø og smug deg inn i lommene av busker. På toppen er det kjempeutsikt over byen fra en liten paviljong – det er så fredelig og godt å sitte der oppe i solen. Så går du ned i hagen, forbi Orangeriet, og ser på plantene som er plantet før og etter statuen av Comte de Buffon. Jeg anbefaler både det naturhistoriske museet som ligger nede mot Seinen mot Austerlitz (stengt tirsdag og helligdager), utstoppede dyrearter i motsatt retning (jeg tror det heter naturhistorisk det også?)  i motsatt retning mot sentrum (Notre Dame) ligger Europas eldste dyrehage med rosa (vingeklippede) flamingoer og en fantastisk samling slanger og apekatter, sitte på en benk i parken med sandwich (kjøp i rue Buffon, rue Linné, Boulevard de l’Hôpital eller på Mc Donalds rue Buffon, det for for dyrt inni i parken og sett deg på en av benkene og kos deg.

Jardin Royal des Plantes Médicinale som den opprinnelig het ble grunnlagt i 1626 av Ludvig XIII, men ikke beplantet før i 1635 av kongens lege Guy de la Brosse. Senere ble en rekke planter og prakttrær tilført hagen, og da vitenskapsmannen og forskeren, hertugen av Buffon tok over som administrativ leder  utvidet han (hagen) den og innførte en rekke estetiske endringer, blant annet en labyrint i hjørnet mot rue Cuvier og rue Geoffroy Saint-Hilaire med utsikt over Paris. Buffon var evolusjonist og mange sier han var en forgjenger av Darwin selv om sistnevnte nektet for å ha lest hans arbeid. Det er han som har æren for å ha gjort parken til det den er i dag. Den er selvsagt ikke rojal lenger, men fortsatt spiller den en viktig rolle miljømessig, for beboernes rekreasjon og for forskning. Hagen er en forlenget arm av Sorbonne og har et geologisk, et forhistorisk og et naturhistorisk museum, og mot veien og Seinen en fascinerende dyrepark med en god samling reptiler blant annet. Dyreparken er den eldste dyreparken i verden, og kom til som følge av den franske revolusjonen. Den revolusjonære nasjonalforsamlingen bestemte i 1793 at alle eksotiske dyr skulle gis til menasjeriet i Versailles, eller i gave til forskerne i botanisk hage hvor de skulle stoppes ut. Det viste seg at forskerne ikke stoppet ut dyrene, og da menasjeriet i Versailles ble stengt, ble også disse dyrene fraktet til byen.

Etter en lunsj i parken kan du dra på naturhistorisk museum i retning moskeen, det er her alle de utstoppede dyrene er – virkelig stygge, men det er kjempegøy å ha sett det. På veien oppover er et stalltips å krysse hagen for å gå opp helt ute langs hagen mot Buffon. Da kan du gå inni en rosehage! Det er ikke bare romantisk, det lukter helt himmelsk!

Rett på utsiden av hagen ligger den diskret moskeen i hvitt og grønt, med den kommersielle inngangen på forsiden der ALLE er velkommen. Dette er den største moskeen i Paris fra 1926. Først og fremst, dette er et sted mye brukt av parisere og også fler og fler turister. Du må ikke være muslim for å gå inn der, og den kommersielle delen er bare helt aldeles deilig. Du kan shoppe, spise, drikke te (jada, du kan også få vin), spise søte, deilige kaker, røyke vannpipe, konversere eller simpelthen gå i hammam å skrubbe av deg vinterhuden. I den store moskeen med inngang fra rue Geoffroy Saint-Hilaire kan du bare sette deg til et av bordene i den lille patioen, i restauranten, eller inne i hagen. Sitter du, får du te – til 2 euro glasset. Lenger inn er det også en zuk hvor du kan handle, eller enda morsommere, hammam innenfor disken med de søte kakene. Hammam er kjempepopulært i Paris. Denne er nok den råeste i sin form, men også en av de mest rimelige. Ha med bikini, kjipp-kjapper, to håndkler og godt humør. Kvinner og herrer hver sine dager selvsagt, og etterpå kan du nyte deilig cous cous i restauranten, eller bare en god kopp te, med nybørstet babyhud. Selv setter jeg meg i dag, under fikentrærne med ingen andre planer enn å sitte og glo, og smådrodle litt i den stripete boka mi. Herregud, så deilig det er å bare sitte. Foran meg sitter en kjekk franskmann og leser i en bok. Ved siden av meg sitter fire ungdommer og fniser, røyker og ler – jeg hører at han ene har aksent, kan hende er de fra Lycée International i Saint Germain-en-Laye? De snakker om RER til Saint Germain, i hvert fall. Jeg synes å kunne høre tysk aksent, og den ene har enten dansk eller nederlandsk aksent, tror jeg.

På baksiden av moskeen er bønnedelen, men det finnes også mulighet for å få en guidet tur her. Det burde du. Patioen med de fantastisk dekorerte mauriske flisene med surer fra Koranen er himmelske. Jeg skjønner godt at de kommer nærmere himmelen i et slikt miljø. Det er bønnetid, og alle skoene står utenfor det ene rommet. Jeg har ikke bestilt tid, jeg går bare videre, forbi fattigfransene som alltid sitter på utsiden, i smågatene opp mot rue Monge igjen. Det tar på å ha det bra, jeg kjenner at jeg er sulten. Siden jeg har så vanvittig utsikt fra rommet, bestemmer jeg meg for å stoppe hos den italienske traiteuren  å kjøpe med meg parmaskinke, olivenolje og litt godt. Så går jeg i retning hotellet i rue Monge og stopper akkurat rett før for å en iskald rosévin fra Loiredalen som jeg tar med opp på rommet. Paris er deilig cm for cm, meter for meter.

For å komme i gang med teksten, er det viktig å se for seg en løype. Kvinnen jeg skal skrive om, bor i utgangspunktet ikke i 5te arrondisement, hun bor i 4. i kvarteret Saint-Paul. Fantastisk kvarter, forøvrig i Marais og med flust av funn innenfor antikviteter og fiffige smykker. Men jeg er ikke der. Jeg er på en øy, og ett sted må jeg starte, så jeg kjøper meg en is. En skikkelig, italiensk is. De har nemlig så deilig is på øya. Hva gjør vi så, jo vi stroller bortover til den lille broen som forbinder øya med neste øy somNôtre Dame ligger på. Her spilles det ofte litt ettermiddagsjazz, og særlig i fint vær i helgene, er det mye som skjer på broen. I utgangspunktet er det enda, enda finere å komme seg litt østover for å se hvor vakker katedralen er bakfra med piletreet som ligger og danser i vinden. Søndag er det bilfritt langs kaia på Rive Gauche, og deilig å gå uten å den masete biltrafikken.

Tasser videre til Nôtre Dame-plassen. Det er overbefolket og desperate mennesker forsøker å bli bestevenn med duene. Kan du skjønne det? På vei ut av mengden over til til venstre elvebredd. Ha tid til å kikke litt i bøker og bilder som selges langs Seinen, det ER mye flott. Masseproduserte bilder hos den merkeligste yrkesgruppa langs Seinen, jeg ser for meg at jeg står der med alpelua på snei og fryser på fingertuppene, kan hende var det gateselger man skulle ha blitt? Rett over gaten ligger den berømte bokhandelen Shakespeare & Company. Hver gang setter jeg meg der på utsiden på benken og glor på folk som går ut og inn, og de fine ansiktene når de roter i bokkassene. Se hvor oppglødde de virker når de kommer ut av butikken med gråpapirpose og stempel i boka. Alle spør om stempel i boka, særlig de yngste – og amerikanerne (very patronizing, that is). Se og gled deg før du går inn i dette lille bokmyldret som en bare blir bergtatt av, gang på gang. Klatre opp i hylla etter Ibsen på engelsk, kjøp en illustrert utgave av Romeo og Julie, hvis den ikke er utsolgt. Dra fingeren over rygg på rygg av engelskspråklig litteratur, eller smugtitt på alle menneskene som sitter gjemt i små velurstoler og lar seg bevege av ord. Flørte med en kjekkas på andre sida av hylla, briefe med de nye brillene, eller bare nyte. Det er bare så utrolig deilig!

Gå videre. Hvorfor? Fordi det er så godt å gå og så skal teksten jeg tenker på være en vandring, nærmest en flanering i Paris’ Latinerkvarter. Nå kan du enten bevege deg i retning en bar som ser ned mot Seinen og som er overpriset og med dårlig mat, eller du kan kaste deg ut i det perverterte livet av gresk tallerkenknusing fra gaten rue La Huchette og videre, eller du kan dra med deg det eneste bra i samme gaten: JAZZ og TEATER. Jazz på Caveau de la Huchette er alltid gøyalt å få med seg, og selv om det ikke er den beste jazzklubben i Paris, er den alltid livlig. Ionescos berømte stykke i samme gate om den skallede sangerinnen spilles vegg i vegg, og har gjort det i en liten evighet. Eller gå videre. Opp forbi den gamle Saint-Julien le Pauvre. Sett deg inn i en sidegate og ta deg et glass vin, Nina. Jeg tror jammen i meg jeg tar meg et glass vin og hører litt piano. Gå inn å se på kunstutstillingene i galleriene, kjøp deg bilde? Eller bare gå. Forsiktig trekke været, mens du går i retning Place Maubert. Gå videre i retning Rue des Écoles. Kanskje angrer på at en ikke bestilte hotell på La Minerve eller billigere La Familia for ikke å snakke om hvis du hadde våget å være ung igjen og gått for det overbookede reiseperlen Esmeralda, men da måtte du ha ringt først – og du måttet ha snakket fransk, og kanskje hadde ikke den vakre utsikten og den bilige prisen dekket over for komforten.  Sett deg på Brasserie Balzar og overtal kelneren til et vindusbord. Dra til med Chateaubriand med en St. Emilion til, parce que tu le vaux bien. Gjør det, bare gjør det! Deilige østers, elegante kelnere, dette var ett av de beste brasseriene i Paris. Det er det ikke lenger, men det er bra nok.

Gå ut av cafén opp langs Sorbonneinstituttet. Sorbonneplassen er et hyggelig sted for nok et lite glass vin. Orker du ikke? Så la så være, og gå videre opp i retning Pantheon, du ser det der fremme. Trett i benene bør du IKKE gå inn i Pantheon, men heller gå til venstre inn i den lille kirken Sainte-Geneviève. Himla vakker og gammelt lite praktverk, og det er så fryktelig deilig å sitte på benk der og strekke benene. Kan hende tenke litt over livets mysterier, kan hende duppe av seg en liten formiddagsvinrus. Det gjør ikke noe. Du er i Guds hus, om du er for ham eller mot ham, gjør absolutt ingen ting. Du er blant svært ikke-religiøse katolikker. Denne historien er for komplisert til at jeg sier mer. STOPP. Vi går ut av kirken.

Nå har vi så uendelig mange alternativer. Vi kan gå til Mouffetard på baksiden av kirken, langs den smale sidegaten ved kirkens høyre side. Vi kan gå tilPantheon å la oss beruse av alle navnene vi en gang lærte noe om på skolen. Vi kan gå forbi Pantheon. La den være på venstre side, og gå nedover mot praktbygget Val de Grâce, en barokkkirke, senere militærsykehus, bygd under Ludvig den trettendes tid. Eller vi  kan gjøre som jeg. Spasere nedover alleen, kanskje svippe innom på venstre side å spise noen moules frites, blåskjell med pommes frites, på Chez Leon, før en kommer seg til krysset, krysser gaten og går inn i deilige Luxembourghagen. Herregud, altså. Alle må gå inn i hagen! Her er pariserne på søndag som ellers. Flottere antrukket søndag, og mye gladere, de har tross alt fri. Barna setter små seilbåter på sjøen, mennesker sitter og glor eller kysser. Krysantemum eller andre sesongblomster rammer inn parken, og det er litt av hvert å se på og forferdelig godt å bare være. Få med deg en utstilling, se på Marie de Medici-fontenen, eller sett deg på en benk og klin! Dette lille hjørnet av byen er bare så deilig, jeg absolutt elsker Paris.  Jeg tror jeg har skaffet meg en liten rute nå. Nå gjelder det bare å hoste opp nok om den unge markisen, det blir bare veldig gøy det hele.

En liten reiserute
A. Saint Louis-broen
B. Place de Parvis, Nôtre Dame
C. Shakespeare & Company
D. Rue de la Huchette med Caveau de la Huchette og Théâtre de la Huchette
D. Saint Julien le Pauvre
E. Place Maubert
F. Brasserie Balzar, rue des Écoles
G. Sorbonne
H.  Pantheon
I. Sainte-Geneviève
J.Luxembourg

Broren min hadde gått på søndagsskole i hjembygda, og blitt fryktelig kristen med sin bordbønn og lange fortellinger om synd og litt forsoning. Jeg visste råd, og lurte meg frampå med: hva om vi ber om syndsforlatelse etterpå, tror du ikke Gud tilgir oss da? Jo, han trodde det. Slik gikk det til at vi kjøpte kål, melk og to smågriser, og jeg mener jeg kan huske kolonialhandleren kikket over brillene på meg da han skøyv posen med innholdet ned til de andre varene. Rett på utsiden begynte festen. De var så deilige! Jeg spiste først et bakbein, så et forbein og sparte trynet helt til slutt. Så var festen over. Tiden var inne for dårlig samvittighet. Vi så på hverandre, og ble enige om at dette måtte vi gjøre ordentlig. Selv om det var bitende kaldt ute, gikk vi ned i knestående. Der satt vi da, med foldede hender og ba om tilgivelse, hutret oss gjennom Fader Vår, og helt til slutt sang jeg nattabønnen fra mamma. Så tuslet vi hjem, og det ble middag som det alltid ble. Vi hadde gjort opp i kulda.

Den guden som hadde gode levekår i bygda holdt folk på matta og skremte dem til å forsøke å oppføre seg pent i hvert fall én dag i uka – nemlig søndag. Jeg fikk nok aldri like mye ut av søndagsskolen som broren min, men hadde det moro med flanellografen helt til presten, eller hans tjenere, kom hyttende med neven så fort jeg hadde satt Jesusbarnet på ryggen til et esel. De som forvaltet gudelæren var så gretne og sure. I tillegg tror jeg de forskjellsbehandlet oss, mens de forkynte om denne guden så mørk og hard at det var vanskelig å sove om nettene.

Mange år senere da jeg var blitt voksen, ble jeg kjent med nye og spennende mennesker i Skien. I byen var det så mye lettere å finne bredde for tankene. Alt diskuterte vi over kafébordet på Café Henrik. Men også i Skien ble jeg vitne til forskjellsbehandlingen av mennesker i de tilsynelatende så åpne menighetssamfunnene. Jeg husker for eksempel da en kristen venninne av meg kom ut som lesbisk. Hun gruet seg til å fortelle slekt og venner så klart, og ba sin gode venn pastoren om hjelp, dessverre til mer skade enn til nytte. Det skal sies at hun ble bedt for, men da det av naturlige årsaker ikke hjalp, fikk hun valget mellom å forlate menigheten, eller å unngå å leve ut sin natur. Det holdt på å gå fryktelig galt. Dessverre er hun ikke den eneste som har opplevd lignende. Den norske kirke og Åpen Kirkegruppe har i dag kommet lenger, men i flere av frimenighetene fortsetter denne kjærlighetsløse intoleransen.

For ikke lenge siden var det i kristne rekker synd å røyke, spille kort eller å svinge seg på parketten. Flere og flere slike småsynder ser ut til å ha blitt renvasket siden mormor måtte smugrøyke i ovnen på Geiteryggen, eller ha gardinene for ved kortspill. Selv innenfor egne rekker, pusses det opp i disse dager i en debatt som har vært interessant på flere områder. Det har til dels vært fornøyelig å følge presten som fortsatte sine krumspring og trosset biskopens advarsler, mens han inkluderte folk fra alle sosiale lag både i kirken og på prekestolen. Manges tålmodighet tok slutt da han for vel én måned siden debuterte som forfatter. I boken skriver han visstnok både dårlig og mangelfullt, grovt eller for billedlig (i to ord) om sex i Bibelen og forøvrig. Gelius er ikke som alle andre, også han er bare et menneske.

Når religion eller politiske ideer settes ut i praksis, er det ikke nødvendigvis troen eller ideene som er problemet, men menneskene som tolker disse. Derfor er det så viktig at vi understreker betydningen av kritisk tenkning. Sunn fornuft og medmenneskelighet bør alltid gå foran dogmer og ideer, og vi bør bestrebe oss på å være inkluderende også der vi ikke forstår.  Vi får aldri for mange hjertegode mennesker. Så får vi kanskje tåle én og annen grisehistorie, vi har vel alle våre svin på skogen. God jòl!

Märthas engleskole Astarte Education går så det suser, og de uteksaminerte tilbyr folket ”sjel til sjel kommunikasjon” ved såkalt reading, eller også healing for å få kroppen tilbake på rett spor. Er du heldig, får du kanskje kontakt med ditt indre jeg eller noen av englene dine. Jeg ser for meg at jeg ligger rett ut i et zen rom, helt feng shui, med stein og vann som sildrer etter en hard dag på jobben. Kanskje har jeg en krystall hengende over meg, mens en vennlig stemme snakker til meg; pust inn gjennom nesen, og ut gjennom munnen. Svissssssjjjj, svusssssj! Er timen stressrelatert, kan den skrives av på skatten, selv stortingspolitikere gjør det.

Mens jeg liksom ligger der og funderer blant engler og prøver å kjenne etter om jeg har en sjel, kjører den franske presidenten Sarkozy sine tropper inn i mot ”det reisende folket” i Grenoble. Han sletter romfolkets leire, med manges velsignelse, og sender hundrevis av mennesker østover, hvor mangel på arbeid og et liv på søppelfyllinger venter dem. Med seg på reisen får de 300 euro, tilsvarende en gjennomsnitts månedslønn i Romania: vær så god! Bilder av unger og mødre som gråter ruller over netthinnen min. En fortvilet mann med trekkspill på brystet stryker hånden gjennom håret. Denne formen for klassifisering av menneskeverd, minner meg om noe jeg aldri trodde jeg skulle oppleve.

Samtidig løfter en kvinne en stein mot en afrikaner på gata i Athen, kom deg hjem! Hjem? Han er en av dem som nylig har blitt sendt tilbake til Hellas fra Norge, han er ikke velkommen. Selv om FN har frarådet retur til førsteasyllandet Hellas, som verken har evne eller vilje til å behandle asylsøkere på en human måte, sier Knut Storberget seg godt fornøyd med at stadig flere utsendes fra Norge. Det ligger et titalls mennesker på benkene i Plaka under Akropolis, mon tro hvor lenge de blir liggende?

I Sverige fikk det høyreekstreme partiet Sverigedemokraterna 330.000 stemmer ved valget, og dermed en vippeposisjon i den svenske Riksdagen. Foruten å ønske 90 % av svenske innvandrere ut av landet, har ikke partiet internt kommet til enighet om hva de skal bidra med i det svenske samfunnet, men de vil i hvert fall ta vare på svenske tradisjoner, sier de. Svensk jul og midtsommer. Og kjøttboller. ”Har disse tradisjonene har vært truet?”, spør journalisten partirepresentanten. ”Nei, egentlig ikke”, svarer han, ”men de kan bli det.”

Men så skjer det noe. I Sverige. Felicia Margineanu reiser seg fra den uklare lufta som en fugl Føniks. Den 17 år gamle jenta startet en antirasistisk Facebook-gruppe rett etter det nedslående valgresultatet, og mobiliserte tusenvis av demonstranter til å markere sin avsky mot høyreekstremisme og fremmedfiendtlighet i Stockholm den 21. september. Den unge Margineanu sa under appellen: ”Jeg er bare 17 år. Se hva jeg har gjort.” Tenk hva vi kunne få til sammen?

Jeg reiser meg fra min imaginære kvakksalverbenk, og funderer over hvorfor englesnakk, samtale med døde og helbredelse ved bønn stadig diskuteres i avisene. Vi har alle hørt om menigheter som hevder de opplever mirakler i form av tungetale og håndspåleggelse. Vi har sågar Thørt om menigheter som mener å kunne ”kurere” homofili gjennom frelse, noe de færreste oppfatter som faktuelt nyhetsstoff, like lite som lignelsen om da Jesus gikk på vannet.

Vi lar oss underholde av løssalgsaviser og finner oaser hvor vi kan tro, håpe og realisere oss selv. Imens øker fattigdommen og urettferdigheten i verden og i vårt Norge. Jeg skulle ønske flere kunne reagere med handlekraft og klokskap slik den unge svenske jenta gjorde. Det tror jeg fordrer mot, empati og evne til kritisk tenkning.