Jeg var en pompøs galemann
- takk Gud, det er jeg ikke mere!
sa mannen,
han løftet en digitalisert
fugl
opp
på skulderen.
Ikke en pompøs galemanns kropp,
men en , som fint kan løfte glass fra leirjord
en Sancerre
om dagen før tallet
to blinker mot ham fra hotellets
kamin
Helt
i tiden.
I møtet med veggen
renner
ord
ut av meg som
gullkalver.
Vinterknirk -
mesterleg ordleik
kjem du?
Ansiktet ditt
Ansiktet ditt der du finkjemmer håret,
roper hei gjennom døra,
de krokete hendene
fulle av uvisshet, ømhet og savn.
Tomlene som tvinner varme tråder
og brer over meg;
mens jeg ennå har mye ulevd.
Munnen forteller meg
det er best å sove
- mens det ennå er dag.
Stolen med gynge og brune armlener
knottene i skinnsofaen som skjærer seg inn i
min unge, uferdige kropp
Bosjene som smiler til meg i vinduet,
gulvlampa i fløyel, Jack Londons gullgraverhistorier i
12 bind,
“Husker du” i bakgrunnen
og alt liv ulevd.
Dit vil jeg
- til deg.
Prisme
Hodet fullt av glassbiter,
røde og grønne,
satt sammen
i et dæsj av sollys.
Du ser mot meg,
forbi,
uten å rynke på bryna.
Her nede på benken
sitter jeg
med bena opp,
uten varme under sålen,
stiv i ryggen av tre,
blendet.
Kroppen din eksisterer ikke.
Bare et kryss
for å holde
hodet ditt der oppe
i kveldsolen.
Bildet
sprenger meg.
Vi møttes i dag,
kanskje for siste gang.
Den spede begynnelse – dagene før han drepte meg
Du er så vakker
pikekyss smelter på tunga
leppene lukker som for å holde
deg
her i meg.
Vinden lager striper på kinnet mitt
du lager riper.
Vakre mann,
møt meg i dans
lukk øynene om meg
fold hendene dine om mitt hode som
i bønn.
Kom
skal jeg male deg –
male for deg
som katten
skal jeg purre, knurre
Kom jeg skal male
deg!
Jeg så deg
jeg ser
tyll, blod
tårer i dråper
sildrer
Se meg, sånn skildrer du meg!
Jeg er din bekk,
kom spis meg!
Varmen la seg ikke i år,
tærne brant ikke
føttene lo ikke av vinden
Sjøen badet seg ikke i meg
øynene så ikke vannet som speilte
bare gutterumper som ikke var der.
Kjolen var ikke våt
av svette
Svetten ble ikke iskald av deg
du ble ikke bløt av meg
silken var ikke rød som i fjor
den var sort som i år.
Lakristær i sommersola
du og jeg i bånd
hånd i hånd
Sølvpilen – ri meg inn i kveldsola
ri soloppgang inn i meg
flett håret mitt sort,
røde bånd, de eneste bånd.
Kjerring med hodet mot øst
Sommer og sol,
kvelden som rufser i sommerhår,
lår av forgangen tetthet
porer som borer seg inn i meg
med hud og
hår som faller tung og rart
mot leggene som han spiste med tørr Chablis.
Og en ren dusj av khaki møter jungeldyret.
Magen min savner den fuktighet
den fikk av din munn
i grunn
Neida, jeg skal ikke ta deg
jeg vil løfte deg
høyt!
Kjenn på meg, ta på meg
Hvor er det varmest
akkurat nå?
La alle barna komme til seg
frels dem fra deg og fra meg
La de synge sitt fremtids håp
de er sanger av brødres gråt.
Mitt skip er lastet med hender av dag
fukt dem med kjærlighet
gjør det i dag
Så kjenn på min mage
så bløt den er
Det er der det varmeste livet er
Ikke alltid, alltid, men
i dag
har jeg børstet støv av
cellofanpapiret som dekker
brystenes avtrykk
mot det glatte klaviaturet.
Bare én gang
så jeg skinnende, røde bånd av gull
bare da så jeg åpningen blodrød av din munn
Elsk mitt bryst
nok engang må jeg kvele min lyst
Du kjære med varmgule plasthansker nedover navlen min
nedover
slikker sølvet på flaskehalsen
Flytt deg!
Jeg vil inn
rødbrunt og varmt
jeg vil inn
krype nær deg
kjenne deg komme
over meg som et
stjerneskudd
Ikke engang han kan
finne den
klesklypa som klyper
nedover nakken min
og fryser eggstokken
fylt av sperm
sendt til Trondheim
sammen med alt annet han
sendte meg.
Violet er øynene
som bærer
sorgen som
river
det
ut av intet.
”Du tukler alltid med deg selv,”
sa hun, og trakk sine
små, bløte
kattepoter til side
åpnet og lekte
for han.
Jeg vil lage meg en dag
ikke slik som du ser en
gatelykt skinne gult på min panne, men
slik min panne faktisk fanger
og binder
månelys til mitt fyrtårn av søken.
Som sommeren synes om varme,
sannheten er du og jeg
i en fluks av forbifart med bilen
full av sandkorn fra da vi
var alene i havet blant fisk og døde hudceller.
Ikke fyll meg med nå!
Fyll meg med skum,
sjøsprøyt fra havet
som ruller
og ruller
uendelig.
Du får sitte
der du sitter
foran PC’en i bilkøen
og la tid jeg trenger
gå.
Jeg venter ikke lenger.
