Eksamensmappe formidling og forleggeri

Oppgavene til eksamen i formidling og forleggeri, er lagt ut. Jeg gjør oppmerksom på at oppgave to, er et tidsskrift som ikke vil bli publisert før 17. desember og således ikke er klikkbar. Første oppgave handler om hvordan jeg ser mine muligheter og begrensinger som faglitterær forfatter i dagens digitale medievirkelighet. Oppgave tre er en reflekterende artikkel om Tekstualitets informative og estetiske uttrykk – særlig i velkomstdiskursen. Du kan lese tekstene med vanlig passord, og de ligger her.

Blogg fra 3.samling formidling og forleggeri

Nok en gang skulle vi ut i formidling- og forleggeriverdenen, denne gangen befant en utslitt utgave av meg seg  i baksetet til Martin og Bjørn. Jeg var jaget av parallelle tanker: rekker vi å bli ferdig med Tekstualitet? Er alt på plass før kulturuke i Paris den 19.? Har jeg undertegnet budsjetter og svart på e-postene?

Det har vært en stimete høst, oppslukt av Tekstualitet, avtaler og korrespondanse med forfattere. Fotobehandling og wordpress . Kveldene har gått med til å skype med Hild og jobbe med nettmagasinet. Kan hende var det ikke så lurt å takke ja til denne oppgaven?

Tiden renner fra oss! Den første hotshoten vi ville intervjue, selveste Asbjørn Øveraas, ble syk med lungebetennelse den uken vi skulle intervjue ham, dermed forsvant muligheten for at vi kunne nå å få ham med. Jeg bor i Skien, Hild i Fredrikstad. Vi ville ta opp fra telefon, men han måtte bli frisk, og vi måtte ha tid til å transkribere. Vi trøstet oss med at han kan bli med etter publiseringen, DA kunne  vi finne et nytt tidspunkt. Spørsmålene ligger  på harddisken, vi trenger bare en avtale – litt tid.

Nettmagasinet gjør ikke videre godt for bokkarrierene våre. Det går tregt med masteren om å reise. Mye av teorien på pensumforslaget er sekundært i forhold til  reisen og i forhold til det digitale nettmagasinet.  Vi er liksom dobbeltarbeidende, men positive. Pensumliste ja!  Vel, Anderson kan brukes, 13. kapittel i Bok-Norge, C. Miller, N. Fyre og noen ensiders-tekster, kanskje bør jeg bestille Martin Engebretsens bok? Foran i bilen spilles klassisk og medstudentene snakker med rolige stemmer. Deres bøker er så å si ferdige, jeg gleder meg til å kjøpe tekstene fra Hamsun i Finland og i Midt-Vesten. Snart Tønsberg,  jeg har forventninger til denne samlingen.

Blogg fra 2. samling formidling og forleggeri

Vår andre samling dette semesteret var  i Oslo fra 21.-22.oktober. Det var selvsagt bare gruppa fra Formidling og forleggeri som kom da de  andre faglitterære studentene er et annet sted. Det var i høy grad tilfelle for de to redaktørene av det multimodale tidsskriftet Tekstualitet også.

Vi startet i felleskap på i Norsk fagllitterær forfatter – og oversetterforenings lokaler hvor vi fikk en introduksjon i NFFs arbeid, budsjett og satsingsområder, om rammene for innkjøpsordenen og bok-Norge generelt. Jeg kom én time for sent til herligheten, men fikk med meg brosjyrer og presentasjonsrunden der studentene byr på sine masterprosjekter. Selv følte jeg meg litt som i en gammel Dagbladet-reklame i denne runden hvis du skjønner: jeg skal skrive litt om å reise og skrive og sånn – om krig og fred og sånn, som blondina sa før hun fikk en bunke aviser i hodet. Liland ga oss tips på stipender og på hva som kunne være interessante fagfelt å skrive innenfor, og brosjyrer – man har bruk for brosjyrer.

Blogg fra 1. samling formidling og forleggeri

Jeg hadde store forventninger på veien fra Skien til Tønsberg. I bilen satt en forlegger, og en som en gang var mer på å starte et forlag. Begge to er eminente faglitterære forfattere, begge to har gitt ut bøker. Min erfaring fra forleggeriverdenen hadde jeg fått av Chris Andersons ”The longer tail”, og Andreassens Bok Norge, og den nådeløse virkeligheten i Umberto Ecos artikkel.

Skriveoppgaven hvor vi skulle skrive om våre muligheter og begrensninger som faglitterære forfattere i dagens digitale medievirkelighet, lå på bloggen – men om jeg hadde fått den til eller ikke, vel det vet vi jo aldri.  I gruppene gikk det så som så, men Anne Haugestad var raus med tilbakemelding ga meg inspirasjon til å gå hjem å skrive på ny.

Det skjedde noe fint denne samlingen. Medstudent Hild Haaheim utmerket seg fra første dag som en trygg, lun og smart dame jeg likte godt. Da vi holdt på masterbriefing var det tydelig at både hun og jeg var i en famlende reisefase med masterne våre og da muligheten for å la tidsskrift dukket opp, kastet vi oss ut i det. Vi ville lodde stemningen for å lage en utgave, til tross for at det er et nettmagasin – et reisetidsskrift! Etter å ha fått ja fra foreleserne, kastet vi oss over oppgaven med å snakke om hvem vi ville ha, og hvem vi kunne få. Så fordelte vi oppgavene, kikket på det gamle utkastet og begynte å tegne. Nå begynte høstens utfordring, vi gledet oss som barn!

Marats død – et retorisk mesterstykke1

Stanken siver inn gjennom et åpent vindu i rue des Cordeliers. Det er varmt i Paris på denne tiden av året, og byen lukter av blod, søppel og ekskrementer. Året er 1793 juli måned, eller messidor i følge revolusjonskalenderen. Fra et vindu i femte etasje høres en samtale. Barn leker, men blir fort hysjet på. En kvinne henger nyvaskede hvite laken ut av vinduet. Vinden hviler i dag og stryker bare forsiktig over de kritthvite tøyene. Mange unngår passasjen, andre haster forbi for å kjøpe overpriset brød.

Hvem vil dø i kveld? En herre kikker opp mot vinduet. På andre siden av gaten skuler en kvinne på ham, blir det deg? Han tar seg til halsen.

Teksten i sin helhet kan du lese her.

Paris, 21.11.09

Startet ut fresht i dag med fransk loffefrokokst på senga. Leste litt pensumlitteratur om bloggens karakteristika skrevet av Terje Rasmussen, og bestemte meg for å skrive en slags dagboksblogg over dagen 21.11.09 – dette er et andre forsøk.

Mens den lettfordøyelige frokosten gikk ned, ga jeg meg hen til noen reisebrev fra Paris, blant annet Sigrid Undsets om da hun står på broen på Nôtre Dame, og Olaf Bull da han fnyser av franskmenn og Paris. Jeg lo godt da han, en av mine absolutte favoritter, skrev om sin opplevelse av den franske arroganse. Ordet har en tendens til å dukke opp hos oss som har et forhold til Frankrike. Jeg visste at Cora Sandel og jeg hadde har vært inlagt på samme sykehus i 13. arrondisement, at hun hadde fått vondt av kontrastene i byen, feks da hun gikk forbi fengslet i 15. og så fattige småbarn, som kanskje bare hadde gjort seg skyldig i å stjele brød, vifte med tøystoff ut av gitteret i desemberkulda. Men at hun hadde bodd her i 15 år, det visste jeg ikke.

Er mennesket et sosialt vesen?

Jeg var på hardingfelelag i går, og møtte helt tilfeldig en professor som har levd med meg i hugen siden første halvdel av nittitallet. Han åpnet en filosofisk, analytisk verden jeg hadde lengtet etter i sine forelesninger, og introduserte meg for eksistensielle valg og muligheter jeg i min rotløse fortvilelse søkte. Vi reiste sammen i Dalen Portland, I Eventyret, vi leste om kalvepannekakene i Det store spelet. Jeg lærte at det alltid er en kime i dustet, og at villskap ikkje må tolast.

Tamegfaen til flu

- en uvaksinerts erkjennelser

Første stykke
Min kjære mor og min kjære far har som så mange andre bitt blitt skremt rett inn i vaksinekøen her i landet og føler seg ikke riktig friske før sprøyta er satt. Vi har en tradisjon her til lands om å ikke hedre de gamle så da mitt opphav spurte om vaksine hos legen forleden, fikk faren min greie på at han var for gammel for å bli prioritert, og moren min fikk beskjed om at hun i risikogruppe 3 dessverre ikke var prioritert.

Appelsinlukt

Brasseriet Balzaar viste oss et lite glimt av eventyrland med sine østers, sin blodige pepperbiff og sin knusktørre champagne. Tidligere på kvelden satt vi på én av stamkaféene og hørte piano, mens vi oppdaterte våre liv til en liten Sauvignon blanc og noen skarpe oliven.

Det var en fin kveld, men det jeg husker aller helst var den hjemløse kunstneren på Pont Saint-Louis, og damen på café som luktet gammel appelsin. Hadde hun ikke mistet en fem-centime under stolen min, ville jeg aldri fått rede på hemmeligheten, men det gjorde hun, og vi gikk ned på alle fire for å hjelpe henne lete.

Fem centimer. Det er ingenting verken i valuta eller i kobber. 1, 2 og 5 centimene er laget av jern, og har kun et tynt lag helt ytterst for å få det gylne kobberlaget. Legg myntene i salpetersyre så finner du fort ut hva de består av, ikke kobber, men av jern. Hva med damen, hadde hun også bare et tynt lag av trist gammelhet?

Les apparences sont souvent trompeuses,  utseende kan bedra, vil bedra og bedrar. Jeg har et lite trefat hjemme som jeg ofte har appelsin til frokostjuicen i. Når disse har ligget 4-5 dager, legger det seg en tørr, umiskjennelig gammelappelsinlukt i stua som betyr at de må inntas eller unndras fra offentligheten. Slik luktet hun, den gamle kvinnen, der hun vasset rundt i en møkkete, rosa fløyelskåpe og drakk sjokolademelk fra et langt glass med sugerør, med sin innsunkne kjeft. Det fikk meg til å tenke, jeg vet ikke helt på hva.

Ingenting å melde, men dog

Har vært ute og løpt i skogen. Plumpet nesten til knea, og sloss meg gjennom en myr med høy puls, min puls altså,ikke myrens. Klarte ikke å gjøre det jeg skulle i dag nemlig lese fag, forberede franske eiendomspronomenlek og luke, klippe og kose i kolonihagen. Men jeg har laget blåbærsaft, svart på mail og vært på løpetur. Kanskje har det vært ok, likevel?