Smakebiter fra min master disaster

Som et forsøk på å få opp dampen, legger jeg ut tilfeldige utdrag fra de forskjellige kapitlene i masteroppgaven min, kapittel 1, 2, 5 og 6. Oppgaven skal bli til en bok om reise, og sjangeren er veldig fri. Jeg’et er i  Paris, særlig Paris 5, altså på venstre elvebredd rive gauche, som det så fint heter. Jeg forsøker å kombinere det å flanere i by samtidig som jeg forteller historier knyttet til fransk kulturhistorie, og forsøker å fortelle dem slik at de er lesbare og i hvert fall for noen oppleves som interessante. Kanskje litt irriterende med bare noen få ord for dere, men for meg er det en seier bare å legge noe ut – da føles det som jeg er i vigør. Kommentarer mottas med takk(nemlighet).

Nytt livssynsbidrag i Varden: Ord skaper virkelighet

Nytt livssynsbidrag på bloggen. Denne gangen om å vise språklig omhu i møte møte med mennesker. Du kan lese den her: Ord skaper virkelighet

Villskap må ikke tåles

Ny livssynskronikk publisert på bloggen: Om å kultivere de gode verdiene. Denne gangen om voldtekt som tema. Ikke relatert til livssynsproblematikk kanskje, men likevel så altomfattende at det jeg bare måtte skrive om det.  Noe må gjøres for å sikre byene våre – for å sikre livene våre.

Jeg tror ikke strengere straffer vil sørge for at voldtektene opphører, heller ikke mer politi/mer lys i gatene, eller utadrettet informasjon og opplæring i ukrenkelige verdier  i det offentlige – men jeg tror det vil være til hjelp. Jeg tror ikke vi skal tenke at lengre skjørt vil forandre enkelte menns kvinnesyn helt og holdent, heller ikke tror jeg at kvinner som har vært overstadig beruset selv har skyld i overgrep, men jeg tror det er fornuftig å sikre seg slik som situasjonen er. Vi må jobbe med ALLE deler av problematikken – SAMTIDIG. Vi må jobbe med verdisyn, menneskesyn og sikkerhet på alle nivå. Samfunnet må prioritere å bruke tid og penger på all form for forebygging og sikkerhet, altså foreta en klar økonomisk prioritering.  Faenskapen må rett og slett tas på alvor – NÅ!

Som jeg skriver: Ethvert menneskes verdi er ukrenkelig. En skal ikke voldtas uavhengig av hvordan en ter seg eller kler seg. Et nei er et nei om det kommer i miniskjørt eller ei. Den som begår en voldtekt, har all skyld.

Livssynskronikk Varden 24.09.11

Da er høstens første livssynsbidrag i Varden publisert på bloggen. Tema er som alltid forankret i humanistiske verdier og handler om viktigheten av å respektere hverandres forskjeller, og viktigheten av å slåss for frihet og verdighet for alle mennesker.

Teksten heter: Alltid mer demokrati du kan lese den i sin helhet her.

Nytt livssynsbidrag på bloggen

Nok en tekst om livssyn på bloggen. Denne gangen favner den over enormt mye på de få linjene jeg hadde til rådighet. Vel, vel, det handler det om identitet, religiøse symboler, Østre Porsgrunn kirke, mai, respekt – alltid med en viss porsjon tiltenkt romslighet. Legg gjerne igjen en kommentar.

Tittelen er Gjør plass til mai, du kan lese den i sin helhet her. 

Cardinal Lemoine til Saint Médard i Paris

En liten vandring fra métro Cardinal Lemoine i 5te arrondisement, til Mouffetardkirken Saint Médard

Jeg sitter på kaféen og fotballpuben Le Petit Cardinal med en liten Perrier menthe.  Er det riktig så varmt i Frankrike vil du se at folk drikker en irrgrønn drikke fra Perrierglass. Det er myntesirup med Perrier, noen ganger (og billigere) myntesirup i vann. Perrier menthe er forfriskende og deilig, men noen mener det smaker tannpuss – jeg liker det. Jeg skal gå en liten rusletur for å se om det er noe skrivestoff i området, og begynner med å bevege meg oppover rue Monge på venstre side. Rett før husnummer 49, er det en buet inngang inn til den gamle romerske arenaen Lutece. Tilfeldigheten ville ha det slik at da Théodore Vaquer jobbet med å anlegge gaten rue Monge i atten sekstiårene, skulle han komme over den historiske arenaen alle visste hadde eksistert, men ingen visste hvor. En rekke intellektuelle parisere med den selvhøytidelige Victor Hugo i spissen, gikk i bresjen for å restaurere arenaen, dvs. 1/3 av den. I 1895 ble den restaurerte delen åpnet med den offentlige parken rundt, en av byens mange oaser det er verdt å besøke.

Arenaen Lutetia, métro og pétanque

Morgenstund på hotellet

Jeg bestiller en frokost på sengen denne morgenen. Café au lait og resten av det de har av juice og mat. Du får alltid tre valg i Frankrike, hvorav to er de mest viktige café eller chocolat. Dette stusset jeg over kan jeg huske da jeg først kom hit. Vi var på hotell  ved opera Garnier på et billig og brukbart hotell jeg har brukt mye: Hotel Bellevue. Hotellet anbefales på det varmeste hvis du skal på juleshopping, eller i det hele tatt skal bruke dagene dine på Lafayette, spise, teater og gå på byen i det veldig trafikerte, men pulserende området rundt den gamle operaen. Det er rent, og du får rom ned i 45 euro.  Den hyggelig damen som fortsatt er en av driverne spurte meg om jeg ville ha kaffe eller sjokolade. Jeg ville ha kaffe, men ikke bare det, jeg ville gjerne ha croissant og juice også, men det fikk jeg aldri sagt. Vel, det skulle vise seg at det var det som var selve spørsmålet på væren i den søte morgenstund. Café ou chocolat, kanskje med varm melk?

Jardin des Plantes og moskeen i Paris

Våknet relativt tidlig i dag til lyden av trafikk fra rue Monge. Jeg bestemte meg for å bytte side, jeg klarer ikke å ligge mot gaten i 2. etasje når jeg skal ha full ro. Resepsjonisten gikk heldigvis med på det, og så fikk jeg rom nummer 41 i retning mot Arènes de Lutece og ble med ett et lykkelig menneske.

La meg med en gang få anbefale dette trestjerners-hotellet Hotel des Arènes som ligger på linje syv på metroen i gaten rue Monge. Hotellet er gullende rent, både tepper og bad er fine og det er kjempegod service her. Jeg klaget på lyd fordi jeg skulle skrive, men jeg hadde bestilt et rimelig rom og burde i grunn være fornøyd. Det virker likevel som de går ut av skinnet sitt for å gjøre kunder fornøyde, og jeg ble fornøyd – veldig fornøyd. Nei, jeg fikk ikke badekaret jeg ba om (det var uansett en meter langt og en meter dypt), men jeg fikk et godt bad og herlig utsikt til den livlige arenaen hvor unger spiller fotball, gamlegutta spiller pétanque og alle større skoleelever og lokalbefolkning benker seg med avis og lunsjpakker, eller simpelthen ligger på plenen og smiler. Det er deilig her, og er veldig lett å komme til fra de som flyr Ryan Air, eller Norwegian eller Sas for den saks skyld. Det må nevnes at jeg også ofte har bodd i rue Lacepêde som huser hotellet Saint Cristophe, også et dugelig alternativ som jeg absolutt anbefaler.

En rusletur i femte

Sitter i sofaen og pusler med en ny kulturell rusletur til reiseboka mi. Pc’en i fanget, starter jeg med å gå langt med Seinen og over på øya Île Saint-Louis, eller evt. ta metroen til eksklusive Sully Morland. Her har den svenske forfatteren Herman Lindquist en leilighet, har venninna mi fortalt. Der har han kanskje sittet og skrevet om alle de store franske, deriblant Napoleon for hva jeg vet, det hadde jeg kanskje også gjort hadde jeg hatt en leilighet der. Her skal jeg legge en rusletur til. En kulturell vandring i sporene til den mest omtalte kvinnelige giftmordersken i det 17. århundret, kvinnen som skulle få selv Solkongen til å frykte for eget liv og helse – en viss markise ved navn jeg IKKE nevner.

For å komme i gang med teksten, er det viktig å se for seg en løype. Kvinnen jeg skal skrive om, bor i utgangspunktet ikke i 5te arrondisement, hun bor i 4. i kvarteret Saint-Paul. Fantastisk kvarter, forøvrig i Marais og med flust av funn innenfor antikviteter og fiffige smykker. Men jeg er ikke der. Jeg er på en øy, og ett sted må jeg starte, så jeg kjøper meg en is. En skikkelig, italiensk is. De har nemlig så deilig is på øya. Hva gjør vi så, jo vi stroller bortover til den lille broen som forbinder øya med neste øy somNôtre Dame ligger på. Her spilles det ofte litt ettermiddagsjazz, og særlig i fint vær i helgene, er det mye som skjer på broen. I utgangspunktet er det enda, enda finere å komme seg litt østover for å se hvor vakker katedralen er bakfra med piletreet som ligger og danser i vinden. Søndag er det bilfritt langs kaia på Rive Gauche, og deilig å gå uten å den masete biltrafikken.

Tasser videre til Nôtre Dame-plassen. Det er overbefolket og desperate mennesker forsøker å bli bestevenn med duene. Kan du skjønne det? På vei ut av mengden over til til venstre elvebredd. Ha tid til å kikke litt i bøker og bilder som selges langs Seinen, det ER mye flott. Masseproduserte bilder hos den merkeligste yrkesgruppa langs Seinen, jeg ser for meg at jeg står der med alpelua på snei og fryser på fingertuppene, kan hende var det gateselger man skulle ha blitt? Rett over gaten ligger den berømte bokhandelen Shakespeare & Company. Hver gang setter jeg meg der på utsiden på benken og glor på folk som går ut og inn, og de fine ansiktene når de roter i bokkassene. Se hvor oppglødde de virker når de kommer ut av butikken med gråpapirpose og stempel i boka. Alle spør om stempel i boka, særlig de yngste – og amerikanerne (very patronizing, that is). Se og gled deg før du går inn i dette lille bokmyldret som en bare blir bergtatt av, gang på gang. Klatre opp i hylla etter Ibsen på engelsk, kjøp en illustrert utgave av Romeo og Julie, hvis den ikke er utsolgt. Dra fingeren over rygg på rygg av engelskspråklig litteratur, eller smugtitt på alle menneskene som sitter gjemt i små velurstoler og lar seg bevege av ord. Flørte med en kjekkas på andre sida av hylla, briefe med de nye brillene, eller bare nyte. Det er bare så utrolig deilig!

Livssynskronikk Varden, 04.12.10

LITT FOR TRANGE SKO
I barndommen var min bror og jeg en gang på butikken for å handle for mamma. Rett før kassen lå det to bokser med griser. En med marsipangriser, og en med brune skumgriser. De brune skumgrisene var så gode! Jeg spurte broren min om vi kunne skrive to smågriser på lappen, det kunne umulig noen finne ut av. Nei, mente han, det er synd å lyve, og dette var til og med å stjele.

Broren min hadde gått på søndagsskole i hjembygda, og blitt fryktelig kristen med sin bordbønn og lange fortellinger om synd og litt forsoning. Jeg visste råd, og lurte meg frampå med: hva om vi ber om syndsforlatelse etterpå, tror du ikke Gud tilgir oss da? Jo, han trodde det. Slik gikk det til at vi kjøpte kål, melk og to smågriser, og jeg mener jeg kan huske kolonialhandleren kikket over brillene på meg da han skøyv posen med innholdet ned til de andre varene. Rett på utsiden begynte festen. De var så deilige! Jeg spiste først et bakbein, så et forbein og sparte trynet helt til slutt. Så var festen over. Tiden var inne for dårlig samvittighet. Vi så på hverandre, og ble enige om at dette måtte vi gjøre ordentlig. Selv om det var bitende kaldt ute, gikk vi ned i knestående. Der satt vi da, med foldede hender og ba om tilgivelse, hutret oss gjennom Fader Vår, og helt til slutt sang jeg nattabønnen fra mamma. Så tuslet vi hjem, og det ble middag som det alltid ble. Vi hadde gjort opp i kulda.

Den guden som hadde gode levekår i bygda holdt folk på matta og skremte dem til å forsøke å oppføre seg pent i hvert fall én dag i uka – nemlig søndag.