Tamegfaen til flu

- en uvaksinerts erkjennelser

Første stykke
Min kjære mor og min kjære far har som så mange andre bitt blitt skremt rett inn i vaksinekøen her i landet og føler seg ikke riktig friske før sprøyta er satt. Vi har en tradisjon her til lands om å ikke hedre de gamle så da mitt opphav spurte om vaksine hos legen forleden, fikk faren min greie på at han var for gammel for å bli prioritert, og moren min fikk beskjed om at hun i risikogruppe 3 dessverre ikke var prioritert.

Nyheter fra tekniske rom i Vestfold

Grått i været, en økologisk banan ligger og drunter ved siden av en massiv samling ledninger. Nina sitter i knestående med notatboken og lurer på om hun har skrevet ned alle de essensielle punktene

- banner

- bilder forside

- innhold/funksjon i kategorier

- håndtering av arkiv

- side 2

Hvordan formulerer man seg saklig og godt i et websprÃ¥k man ikke forstÃ¥r? Og hvordan oversette det kryptiske html-svaret i nbraa-sprÃ¥k? Det kiler i magen, jeg har bøyd meg ned mot startstreken, retter ryggen, ser langt fram og ser Tekstualitet langt der fremme. Der gÃ¥r skuddet – Waooooffff!

En kveld – en liten evighet

I det siste har jeg ikke fÃ¥tt puste. FÃ¥r rett og slett ikke nok luft i lungene verken pÃ¥ dagen, eller nÃ¥r jeg gamper avgÃ¥rde pÃ¥ tredemølla pÃ¥ kvelden. Noen ganske fÃ¥ ganger, etter ca 40 minutter, med god fart, hender det at det løsner. Jeg pumper ut med munnen og trekker inn luften med nesen, og sÃ¥ kjenner jeg at den klamme hÃ¥nden rundt halsen slipper – endelig strømmer lydene fra ørepluggene til sammen med inntrykk. Da spiller jeg gjerne noe fint pÃ¥ ipoden. Brassens, Brahms, eller noe med god bass, Mojo for eksempel – eller Usher.

I kveld har jeg ikke sprunget, men det løsnet bare helt av seg selv i åttetida. Jeg hadde dekket bordet, tent lysene, åpnet vinen, luktet på fikensyltetøyet, sto på kjøkkenet og freste aspargesbønner og poteter og ventet på gjestene. Plutselig kjente jeg hånden forsvinne igjen. Uventet, men veldig kjærkomment, helt uten pulsklokke skulle jeg hygge meg, uten å tenke på klokke, studier, jobb, verv, telefon eller annet.

NÃ¥ har jeg hygget meg. Veldig. Jeg er mett, hører fuglesang, kvitrer litt selv, sparker av meg tøflene og gir meg hen til sengen. SÃ¥ er det altsÃ¥ dette jeg har manglet de siste ukene, tid til Ã¥ ha tid uten tidspress.  Jeg skal gjøre mitt beste til Ã¥ rydde unna litt tid lørdag selv om analyse av tidsskriftet skal være ferdig mandag. Der kom den igjen – hÃ¥nden.

Tekstuell samling i forleggeriverdenen

Vår andre samling dette semesteret var  i Oslo fra 21.-22.oktober. Det var selvsagt bare gruppa fra Formidling og forleggeri som kom da de  andre faglitterære studentene er et annet sted. Det var i høy grad tilfelle for de to redaktørene av det multimodale tidsskriftet Tekstualitet også.

Vi startet i felleskap pÃ¥ i Norsk fagllitterær forfatter – og oversetterforenings lokaler hvor vi fikk en introduksjon i NFFs arbeid, budsjett og satsingsomrÃ¥der, om rammene for innkjøpsordenen og bok-Norge generelt. Jeg kom én time for sent til herligheten, men fikk med meg brosjyrer og presentasjonsrunden der studentene byr pÃ¥ sine masterprosjekter. Selv følte jeg meg litt som i en gammel Dagbladet-reklame i denne runden hvis du skjønner: jeg skal skrive litt om Ã¥ reise og skrive og sÃ¥nn – om krig og fred og sÃ¥nn, som blondina sa før hun fikk en bunke aviser i hodet. Liland ga oss tips pÃ¥ stipender og pÃ¥ hva som kunne være interessante fagfelt Ã¥ skrive innenfor, og brosjyrer – man har bruk for brosjyrer.

Hodestups inn i mediehalen

- En ny medievirkelighet, herr Anderson?

Det er med en viss ydmykhet jeg skrider til første oppgave i Formidling og forleggeri. Her er oppgaven å definere mine muligheter og begrensninger som faglitterær forfatter i dagens digitale medievirkelighet. Jeg regner meg som nyfødt forfatter i et land som skilter med så mange godt etablerte forfattere og et stort faglitterært miljø.

Først gjør jeg kort rede for dagens medievirkelighet med særlig vekt på produksjon og distribusjon slik det kommer frem i boken The long Tail. Dernest kommer jeg inn på de mange begrensninger jeg som faglitterær forfatter kan møte som kan skygge for potensielle muligheter. Begrensningene kan i mitt tilfelle synes lettere å finne enn mulighetene, men, kan hende kan det også ligger muligheter i begrensningene, det gjelder å finne sine nisjer – eller taimingen som en ville si i teateret. Helt til sist presenterer jeg mitt bokprosjekt med tilhørende forlag for publisering. Oppgaven i sin helhet finner du her.

Ingenting å melde, men dog

Har vært ute og løpt i skogen. Plumpet nesten til knea, og sloss meg gjennom en myr med høy puls, min puls altså,ikke myrens. Klarte ikke å gjøre det jeg skulle i dag nemlig lese fag, forberede franske eiendomspronomenlek og luke, klippe og kose i kolonihagen. Men jeg har laget blåbærsaft, svart på mail og vært på løpetur. Kanskje har det vært ok, likevel?

Strange symbols appear on my blog

Lately some strange symbols have appeared on my blog. Circles, Ys with a slash or two and other mysterious signs pops up either in the control panel or on my blog. I’m making an effort to stop it, so this is nothing but a test. Let me type some in Norwegian as well.

Dette er en test for å finne ut om de merkelige symolene på bloggen min forsvinner. Det gjelder særlig bokstavene æ, ø og å. Ellers er det en kremfin dag, ser jeg.

Tråkke i gamle stier

Skulle sitte Ã¥ skrive store, vakre ord i masterprosjektet mitt, men ute var det solskinn og det kriblet i hender, ben og bærplukker etter Ã¥ komme seg til Dolva. Her har forfedre trÃ¥kket siden 1600-tallet sies det, jeg aner ikke hva de eventuelt gjorde før de begynte Ã¥ trÃ¥kke rundt i Melum. Det er stier pÃ¥ kryss og tvers, alt  har navn og alt har en historie. I dag gikk jeg med faren min, møllerens sønn, Søren Aadna, oppover skauene og dessverre uten diktafon. Noen trenger kart og kompass, og jeg gÃ¥r meg fort like vill i skogene som jeg gjør i ordene, det gjør ikke han. Hver stein og varde, hvert tre og myr kjenner han – sÃ¥ viser det seg at alle har en historie Ã¥ fortelle. Skogen har sÃ¥ mye pÃ¥ hjertet, det visste jeg selvsagt fra før.

Opp forbi lavvoen forbi tistler, blåbær, bekken og Gullsikke til den røde Lillehytta. Den er 2�ganger 1, 80 meter, og der lå det seks mann i skjul under krigen visstnok. På trappa på utsida er det deilig å sitte og glo, og rundt bugner det av blåbær. Lenger borte deler veien seg og der til venstre ligger en halvdød bjørk over veien. Det er en elgpost helt tilbake til før krigens dager og heter De fem bjørkene. Merkelig egentlig, det er bare én bjørk der. Mot høyre lenger opp ligger Moltemyr. Det er også helt ulogisk, det har aldri vært så mye som en molte der. Så opp til høyre ligger Heggmyråsen. Der ligger Russersteinen der bestefaren min og to andre fant en død russer under en stein mot slutten av krigen. De bar ham ned, en tyster hadde drept han sies det, men han fant de ikke og neimen om jeg vet hvor liket ble av. På venstre side før Langemyr og Furuåsen ligger Dambekkåsen og nedenfor den ligger Kjellaåsen. Vi labbet og gikk gjennom hogstfelt og i myr og mark, mens piggsopp og kantarell blunket til oss fra veikanten. Lengst fremme lå Hestestien og ned til venstre fløy det opp en tiur. Det var gravd noen diker nede leia der, det var visst onkel Mayer som hadde gjort det en gang. Skjelbredhytta og Ønnahytta som også huset folk under krigen er falleferdige, på sistnevnte er det bare en ovn igjen. Ingen steller og stuller med skogen som før. Dvs de som kjente hele skogen er vel i ferd med å dø ut, nå kjøres det helt med maskiner.

Over en ås kommer en rett opp på Turåsen og der er det så fint. Utsikt over Nordsjø og land og jorder midt i hvitmosen og blåbærlyngen. Det er ikke mulig å bli stresset i skogen. Det å labbe og gå i skogen er så godt. Byen, i hvertfall storbyen, har alt jeg trenger av kultur og deilig bybråk, fart og liv. Men her hvor jeg bor er det så vakker natur. Jeg skulle sitte hjemme å jobbe med masterprosjektet mitt, men så har jeg løpt frem noen tanker på bløte stier i stedet. Kan hende kan jeg bruke disse, kan hende ikke. Vi får nå se.

Jogge i skogen gjør meg grei

Hei,

nå over til noe helt annet. Jeg har begynt å jogge. Begynte helt forsiktig med å dilte rundt i ett minutt og veklse mellom og jogge og å gå. Så gradvis kom jeg opp i 10 minutter, 20 minutter 30 etc. I dag har jeg jogget min første time. Det føles helt fantastisk!

La meg med en gang si det. Jeg er ingen løper selv om løplabbets treningsprogram sier at jeg ER det nå. Men så har jeg altså helt falt for denne merkelige hobbyen. Det hører med å fortelle at jeg godt  kan like å væ¦re ute i naturen. Enten til fjells, ved vannet, eller aller helst inne i skogen. Men å gå, det tar så lang tid!

SÃ¥ var det en eller annen som tipset meg om nybegynnerprogrammet til løplabbet, pÃ¥ www.loplabbet.no. Det er ikke sikkert at det varer for evig, men akkurat nÃ¥ er jeg totalt hekta på å løpe, og selv om jeg har med meg pose til plukk av sopp, er det for morsomt Ã¥ hoppe rundt pÃ¥ stien til at jeg stopper. SÃ¥  ble jeg altsÃ¥  en løper pÃ¥ mine gamle dager, merkelig, men godt!

Om Paris, om reisen, vanen og byen

Det finnes få byer som byr på sitt sanselige jeg slik som Paris. Byen har forlengst bergtatt meg, og selv om jeg alltid ser noe nytt, elsker jeg å gå der jeg har trådt så mange ganger før. I femte, første og tredje arrondissement; de sentrale deler av Paris

Jeg bor gjerne i ytterkant av femte rundt metro Censier og går alltid innom den italienske delikatesseforretningen i rue Geoffroy Saint-Hilaire for å kjøpe skiver av parmaskinke, parmesan og slå av en prat. Likeledes drikker jeg alltid et glass vin på Place de la Contrescarpe, ikke pga vinen, men vanen. På søndag før lunsj sitrer kroppen av forventning når jeg begir med ned til plassen utenfor Église Saint-Médard nederst i rue Mouffetard. Der danser og synger gamle og unge etter gamle slagere. Trekkspill og gitar, kanskje litt bass, får gamle herremenn som en gang var så lette på foten til å danse igjen mens de deler ut krøllete sangtekster til oss som kommer ned for å synge med: C’est la java bleue, la java la plus belle… Det er noe med tradisjonene disse franskmennene ivaretar som jeg hyller sammen med mat og kulturmangfoldet. En kan så lett ta seg i å glemme hva som er viktig, her byr folk på seg selv. Tradisjonen tro står de der hver søndag, mens markedsmannen roper ut sesongens frukt og grønt rett i bakgrunnen.

Vanen legger selvsagt sine begrensninger på opplevelser i en by som byr på alt og litt til. Det blir til at det er noe jeg ikke får rotet meg til så ofte. For eksempel å dra på kveldsåpent, såkalt nocturne, i Louvre mellom 18 og 22 på fredager. Gratis for dem under 25, og slettes ikke dyrt for oss alle. Der kan en gå seg vil både i historien og i tankene, og det er deilig å gå der om kvelden – de fleste kømasekråkene er fraværende på kveldstid, og endelig kan en se da Vincis verker uten å stå i kø. Det er så romantisk på høsten, men jeg gjør det altfor sjeldent, kanskje kommer det for brått på mens en kir royal inntas under forberedelse av kveldens spisested, eller så har jeg tullet meg bort i bykos og fordriver tiden tanketomt på Île de la Cité med en italiensk vaniljeis mens jeg roter i antikkbutikkene, eller så sitter jeg på en benk ved la Bourse og lar meg henføre av byens lukt og lyder.

Rett bortenfor la Bourse dominerer den vakre kirken Saint-Eustache. Her ble ingen ringere enn Molière og Madame de Pompadour en gang døpt, helt uten sammenligning forøvrig, og Mozart skal ha arrangert for begravelsen av sin mor i samme kirke. Kirken er ett av praktbyggene fra det 16. århundret, og vel verdt et besøk. Men det er ikke alltid jeg liksom får gjort det, det er nemlig så altfor mye å se rett på utsiden, i parken, rundt hallene, ved børsen. Kanskje har jeg akkurat kjøpt en fruktcdrikke med melon og eple på le Paradais du Fruit, eller venter ved én av utgangene på at én eller annen som kommer fra metroen. Men noen ganger setter jeg meg som sagt på benker, og da liker jeg godt å sitte her rett utenfor kirken Saint-Eustache ved skulpturen av Henry Moore. Et rundt og godt stort hode med et lurt smil om leppene er meislet i stein og til glede for nysgjerrige tittere som meg selv, turister som ønsker et godt motiv, eller unge som klatrer på enten for å klatre eller for å kline, eller kanskje for å bli tatt bilde av? Jeg har aldri klatret, har nok hatt lyst til det, men det har alltid vært noen der før meg som gjør at jeg synes det har blitt pinlig å klatre etter.

Så hvordan planlegge turen. Start i Marais. Her får du mettet byfølelsen, et fantastisk område for kunst-og moteinteresserte. Still shoppingen i rundt Les Halles, hallene, eller rue Rivoli, og gå så over til øyene og over i 5. Unngå heseblesende bråk i den rue de la Huchette, men gå oppover i Latinerkvarteret, gradvis mot Panthéon og Mouffetard, eller mot botanisk hage og den fantastiske moskeen. Det er så mye som er vakkert i Paris, men Luxembourghagen med sine dammer og fontener, restaurantene i rue des Ecoles, Shakespearebokhandelen nede på venstre elvebredde rett ved rue de la Huchette og spasertur langs med Seinen, er å anbefale for flanøren, romantikeren og byvandreren.

Tips:

Kjøp deg Pariscope/l’Officiel eller Timeout Paris slik at du vet hva alle gjør. Her stÃ¥r viktige utstillinger i Grand Palais, større utstillinger i Versailles, anbefalte steder Ã¥ spise, gaysteder, sjekkesteder, og hvor en kan fÃ¥ tak i billige vesker, sko og annet. GÃ¥ aldri uten kartbok. Husk at du ikke kan stole pÃ¥ drosjer i Paris slik som i London. Ta metro pÃ¥ dagtid, kjøp “carnet à Paris” der du fÃ¥r 10 biletter slik at du alltid har for hÃ¥nden og slipper og irritere sjÃ¥fører og passasjerer med veksling, disse brukes bÃ¥de pÃ¥ metro og buss. Bruk nattbusser, jeg tror de heter “nocturne”, eller gÃ¥ hvis du bor i sentrum.

 

Viktig å få med seg:

Marais er Paris’ hjerte med Picassomuseum, jøde- og homskvarter, Place des Vosges, historisk museum Musée Carnevalet, deilige schwarma og kebab, deilig kvelds og natteliv og hyggelige gatehjørner. Sjekk ut denne: Byvandring Marais
Latinerkvarteret rundt Luxembourghagen og Mouffetard. Fantastisk rikt på historie rundt Panthéon og Sorbonne, såvel som i parken. Stadig flotte utstillinger, og et fint sted og se eller bli sett.
Et glass sprudlende i trendy Boulevard St. Germain på Café de Flor eller Café de deux Magots i Sartre og de Beauvoirs fotspor er artig, og kakaoen er tyktflytende og deilig!

Hammam, cous cous eller vannpipe og myntete i moskeen i 2, Place du Puits de l’Ermite, metro place Monge/Censier http://www.mosquee-de-paris.org/ les mer i Reisecollage fra Paris
Rett over moskeen ligger historisk museum og botanisk hage. Lengst ned zoo. Metro Censier.
Opera Garnier og eller Opera Bastille. Fantastisk sug i magen første gang en går ut av metroen og ser bløtekakeoperaen Garnier. Deilig trapp å sitte å glo på.
Pompidousenteret i 1. arrondissement, det mest kontroversielle bygget i Paris – deilig og vakkert samtidsmuseum. GÃ¥ av pÃ¥ les Halles, og gÃ¥ dit. Plassen er et syn, byen er et syn, fra taket kan du spise sjokoladefondant eller drikke hvitvin Ã¥ se hele Paris uten at det koster skjorta.

SÃ¥ kunne jeg nevne sÃ¥ mye mer, feks Hotel de Ville om vinteren, herlig Ã¥ skøyte der! OmrÃ¥det St. Paul i 4. ett av mine favorittomrÃ¥der som byr pÃ¥ heksehistorie og god antikk og bokbutikker. Den bergtagende lille plassen Place St. Catherine med stive priser, men deilig Ã¥ sitte ned for Ã¥ ta en kaffe og rett i nærheten av det sjarmerende hotellet Jeanne d’Arc i Marais, men nok fÃ¥r være nok. Jeg blir sÃ¥ reisesyk, god fornøyelse.